Hør:
Bergsonismen
I første halvdel av forrige århundre var «Le Bergsonisme» et filosofisk begrep. Selv om det har blitt stille rundt Bergsons tenkning nå er hans egenartede bidrag til filosofihistorien fremdeles verd å studere. I likhet med vår venn Baruch Spinoza var Bergson på jakt etter fornuftig forening av språk og tanke, av legeme og sjel, realisme og idealisme.
For det er unektelig problematisk å slutte seg til Descartes antakelse om at kropp og sjel er to adskilte og forskjellige «ting». For å si det på en annen måte. Når jeg skal reise på ferie så er det «jeg», og ikke kroppen min som tar taxi til flyplassen. Tankene og følelsene mine er jo forbundet med «virkeligheten».
Men hvordan?
En svær jobb
Med et slikt forehavende, å forene «ånd» og «materie» tok Bergson på seg et alvorlig stort «filosofisk sysselsettingstiltak». Knapt et område innen tenkning og vitenskap unnslapp hans oppmerksomhet. Naturvitenskapen skulle fortolkes i metafysikkens begreper, det samme skulle kunsten. Språkets mangfold av uttrykk skulle forenes med mangfoldet av tenkningens perspektiver for til slutt å ende opp med «beviser» som demonstrerte eksistensen av en åndelig realitet. (Noen som kjenner igjen Spinozas prosjekt her?)
I sine arbeider betjente Bergson seg gjerne av analogier, bilder. Det var viktig for ham å vise at vår erindring er i slekt med vår oppfatning av hva vi opplever som sannhet, og tilsvarende at ånd og materie har et lignende slektskap. At de to er sider av «det samme», av samme sak. Hele tiden var det Bergsons uttalte hensikt å demonstrere den problematiske, men også faktisk eksisterende – sammenhengen mellom språk og tanke, mellom materie og ånd.
«Den sanne virkeligheten»
Slik sirkler Henri Bergson inn en forståelsesmåte av mennesket i verden der han tenker seg at den menneskelige intuisjonen kan være den farkosten bevisstheten betjener seg av for å fatte at virkeligheten sammen med bevisstheten om virkeligheten er fenomener som karakteriseres av det han kaller «varighet». Altså at forståelse og opplevelse av tid er den bevissthetsmodus som tillater en forening av kropp og sjel, materie og ånd.
Vi mennesker er ikke skapt for å tenke slik. Vi er satt inn i verden for å bruke andre evner, evner vi trenger for å overleve. Vi er nødt til å mestre de praktiske oppgavene med å organisere menneskesamfunn og å holde oss i live. Derfor er vi spesialbygget for å se verden på en slik måte at vi kan nyttiggjøre oss naturen. Å ta intuisjonen i bruk betyr å omstille bevisstheten til et annet formål. Nærmere bestemt til en virksomhet som kan kalles «formålsløs». Dette er den filosofiske intuisjonen
Så langt Bergsons filosofiske forprosjekt. Hvordan han tenker seg at den filosofiske intuisjonen skal komme til anvendelse i konstruksjonen av et nytt perspektiv som forener språk og tanke kommer vi tilbake til i neste uke.
Nå får det være nok.
Musikken
1:
2:
