Vinduene er mørke. Malingen flasser av. Det ser ikke ut som om det har bodd noen der på mange år. Og det har det heller ikke. For gården Hunstad i Nes på Romerike ble forlatt for 13 år siden.
Vi klatrer inn vinduet. Døra er ødelagt. Denne gården har vært drevet i flere hundre år, forteller historiker Øystein Morten som har skrevet bok om øde gårder i Norge. Forfallet er godt synlig. Her bodde et søskenpar på over åtti år uten arvinger.
Naboer har fortalt at det alltid var kaffe å få når man stakk innom. Nå er det stille i rommene, men i kjøleskapet står et glass tacosaus fra 2004.
På litt over femti år er det lagt ned sju gårdsbruk hver dag, viser tall fra Statistisk sentralbyrå. Historikeren har definert rundt 30.000 av dem som ødegårder fordi de har forlatte hovedhus.
Bygd er forlatt
I Nundalen fant historikeren en hel bygd med spøkelsesaktige hus. Sorte hull der vinduene skulle vært. Før bodde det rundt 100 mennesker der. Men på slutten av 50-tallet startet fraflyttingen og husene ble stående som spøkelseshus.
– Det ble for vanskelig å brødfø seg der og de unge ville ikke bli boende, forteller historikeren.
Riksantikvar Jørn Holme mener at flere av de forlatte gårdsbrukene rundt i landet helt klart bør rives, men noen kan få nytt liv.
– Hus trenger folk og folk trenger hus, sier han. Og han tror det er mulig å tenke seg at flyktninger som mangler bolig kan få støtte til å sette dem i stand.
Jørn Holme mener at noen forlatte gårdsbruk har så sterke historier at de bør bli stående som minner om en tid.
– Vi har et nostalgisk, nesten religiøst forhold til husene våre selv om vi ikke bruker dem, sier Øystein Morten. Vi river ikke. De blir stående og får en langsom død. Gradvis overtar naturen bygningene.
– Mange bør absolutt rives. De er en belastning for dem som eier dem. Mens i andre kan noen sikkert skaffe seg et nytt hjem, sier han. Han mener også at noen burde vært fredet for mange år siden.
Spøkelser på gårdene
På flere av de forlatte gårdene går det historier om spøkelser og folk som går igjen. Det er gjerne knyttet dramatiske eller tragiske historier til de gårdene som blir hjemsøkte, forteller han.
Han tror ikke på spøkelser, men han har opplevd at enkelte gårder kan ha en helt spesiell atmosfære hvis det har skjedd tragiske ting i slekten til de som har bodd der.