Huang Yong Ping- PING PONG
Astrup Fearnley Museet for Moderne Kunst, Frem til 1.6.08.
Anmeldt av Mona Pahle Bjerke
De siste par årene har interessen for kinesisk samtidskunst økt radikalt i Europa. På Museet for samtidskunst i Oslo arrangerte man i 2004 utstillingen ”Light as F... ” som viste arbeider av en rekke unge kunstnere fra Shanghai.
Høsten 2006 ble den store ”China Power Station”-utstillingen arrangert på Battersea Power Station i London, og denne ble fulgt opp i fjord med en ”Part II” her hjemme i Oslo, på Astrup Fearnley Museet. På Louisiana i København kunne vi i fjord sommer oppleve utstillingen ”Made in China”.
Men ikke nok med det, mens vi venter på Astrup Fearnley museet til neste år presenterer siste del av sin storstilte mønstringene av ung, kinesisk samtidskunst, har vi nå muligehten til å stifte nærmere bekjentskap med en enkelt kinesisk kunstner, nemlig den internasjonalt anerkjente, parisbaserte Huang Yong Ping.
Utstillingen som varer frem til 1.juni, er gitt tittelen ”Ping Pong” som henspiller dels på kunstnerens etternavn, og dels på hans uttrykk som lokaliserer seg i spenningsfeltet mellom en vestlig og en østlig estetikk. Selv om man altså kan se hvilke tanker som er utgangspunkt for tittelvalget, fremstår den som svært uheldig og lite seriøst. Man kunne nesten like godt ha kalt utstillingen Ching chong kinamann. Ping Pong er heller ikke en særlig god metafor for den blandingen av kinesiske myter og fabeldyr og vestlige avantgardiske kunststrategier som er kjennetegnene for Pings prosjekt.
Huang Yong Pings kunst er interessant fordi den synliggjør ulike møtepunkter, ikke bare mellom noe vestlig og noe orientalsk, noe tradisjonelt og noe moderne, men også mellom en idébasert og en håndverksorientert innfallsvinkel til kunst. Disse ulike brytningene gir hans prosjekt en verdifull og ambivalent dimensjon.
Utstillingen er rik og fortellende, men dessverre står meningen tidvis i fare for å drukne i de spektakulære og sirkusaktige installasjonene. Et eksempel på dette er verket ”Market of Merits and Virtues” fra 2007, der vi ser vi en gigantisk og tilsynelatende død elefant som ligger veltet over på siden. Et stykke unna står en liten hund med en sandal i munnen, ivrig inviterer til lek. I installasjonen inngår også en kiosk med buddhistiske rituelle effekter. Konstrasten mellom det veldige dyrekadaveret og den vitale, lekende hunden er kraftfull. Elefanten er sydd av bøffelhud, og er laget med en utrolig livaktighet. Både det eksotiske dyret, og det oppsiktsvekkende håndverket, og tar for meg hele synsfeltet, jeg blir gående og studere sømmene og beundrer objektet, og tenker lite på hva verket eventuellt tematiserer av for eksempel religiøse brytninger mellom en svekket hinduisme (Elefanten), og en dominerende, men kommersialisert Buddhisme (Kiosken)
Selv om Huang Yong Ping oppfattes, og oppfatter seg selv som en kunstner som primært jobber med ideer, og der objektene bare peker hen på meningsdannelsen i verket, så fremstår han som svært håndverksnær, med tydelig fokus på kunstobjektet.
Verkene hans har også gjennomgående et realistisk og eksplisitt uttrykk som leder betraketene mot en, eller noen ganske få tolkningsmuligheter. Det finnes imidlertid verk i utstillingen som er bærer av en større åpenhet. For eksempel verket ”Colloseum” fra 2007, der vi ser en terracottamodell av den berømte, romerske arenaen overgrodd med eksotiske planter. Colloseum er symbolet for det romerske imperium, og kan dermed sees som et emblem for den vestlige maktsivilisasjon. Men Colloseum er ikke bare et historisk monument, den er også en del av en arkitekturhistorisk kanon, representerer sånn sett en vestlig estetikk. Som en av svært mange mulige tolkninger, kan verket sees som et bilde på den kinesisk samtidskunst, som som en ung spire i vekst, med sitt gryende fotfeste på en mektig, vestligdominert kunstarena.
Pings prosjekt vitner om et bredt engasjement i en rekke interessante religiøse og politiske problemstillinger, han er gjennomgående opptatt av å problematisere de kulturelle og estetiske brytninger mellom øst og vest, men merkelig nok, og tross det avgjørende faktum at han bor og arbeider i Paris, er problemstillinger knyttet til Kinas utallelige og vedvarende brudd på menneskerettigheter og landets begrensede ytringsfrihet ikke et tema han berører over hode. Man skulle tro at den ytterst spesielle og nærmest schizofrene situasjonen i hans eget hjemland, der folket fremdeles holdes i et kommunistisk jerngrep, mens en kapitalistisk økonomi er på sterk fremvekst, skulle kunne være utgangspunkt for en rekke interessante prosjekter.