The Rolling stones, Licks World Tour 2002-2003. 27.09.02, Madison Square Garden, New York. Publikum: 20.000.
Konserten i Madison Square Garden ble etter hvert nok et bevis på at Rolling Stones er et av de få rockebandene som har klart å overleve og fortsatt begeistrer fire generasjoner musikkinteresserte publikummere.
Det første glimtet av Rolling Stones forbinder jeg med det å være en fem år
Rolling Stones og Keith Richards spiller på flere typer steder under sin Licks-tour, både arenaer, stadionanlegg og mindre konsertsaler. Foto: REUTERS / Jeff Christensen.
gammel rampeunge i pyjamas med en rød lekegitar i plastikk, koblet til et mikrofonstativ med innbygget høyttaler. Året var 1985 og jeg hadde sett Rolling Stones med ”Paint it Black” på tv for første gang. Siden den gang har jeg hatt et godt forhold til bandet. De er kanskje ikke vært det bandet som har stått mitt hjerte nærmest i musikkhistorien, men likevel et band som har vært veldig spennende å fordype seg i. Så da Keith, Nick, Ron og Charlie med Darryl Jones på bass entret scenen med åpningslåta ”Streetfighting man” seint torsdag kveld, ble det et høydepunkt i min tid som ivrig konsertgjenger.
Treg start
Den første halve timen av konserten var preget av et overivrig og stresset band som spilte seg gjennom noen eldre og to helt nye låter. Disse to ble innspilt
Slik så Mick Jagger ut da han danset under Jumpin Jack Flash på åpningskonserten i Boston 8. september. Foto: REUTERS / Jim Bourg
i forbindelse med den nylig utgitte samleplaten ”Forty licks”. Det var først da bandet tok fram en helt nedstrippet versjon av ”Wild horses” at man kunne merke en god eim av nostalgi og ro over det hele. Bandet virket med en gang sikrere og tryggere, og de neste to timene ble en seiersparade uten sidestykke fra the Rolling Stones.
På løpende bånd kom tre låter fra ”Exile on Main Street” og satte en soulpreget stemning på resten av konserten. Blåserekken og koristene åpnet opp hele konserten med et friskt pust. De hentet etter hvert fram låter som ”Tumbling dice”, ”Start me up” og ”Honky tonk woman”. Først da begynte man å føle at stemningen løftet seg i det fullsatte Madison Square Garden.
Kveldens høydepunkt
Kveldens høydepunkt ble en ti minutters versjon av ”Can’t you hear me knocking”. Her viste Mick Jagger i en rå munnspillsolo at han er mer enn bare en fremragende vokalist og scenepersonlighet. Det samme viste Ron Wood under den samme sangen. Han har nok ikke helt uten grunn stått i skyggen av Keith Richards som gitarist, men denne kvelden fikk publikum se Ron i en langt mer framtredende rolle enn på lenge.
Kveldens høydepunkt ble en ti minutters versjon av ”Can’t you hear me knocking”. Foto: REUTERS / Jim Bourg.
Hele bandet med blåsere og korister framstod som enormt samkjørte og samtidig overraskende friske i arrangementene. En skulle tro at the Rolling Stones har rustet med alderen, men isteden framstår de som mer spennende enn de fleste andre eldre rockegrupper i dag. De klarer fortsatt å fenge rockeinteresserte i flere generasjoner, og det skyldes nok akkurat den energien og mystikken de klarer å skape rundt seg selv. Og det er nettopp de gamle låtene som låter mest vitale i dag.
De avsluttet den ordinære delen av konserten med ”Satisfaction” etter å ha vært gjennom materiale fra de fleste utgivelsene sine. Mesteparten av låtene er ikke uventet singler fra den siste samleplaten, med unntak av ”Manish Boy”.
Når bandet går på scenen igjen for å gjøre ekstranumrene ”Sympathy for the devil” og ”Jumpin jack flash”, med et spektakulært videoshow, setter de et tydelig punktum for en spennende og energisk konsertkveld.
En kan stille seg spørsmålet om bandet bør legge ut på mange flere slike turneer, men slik bandet framstod i New York er de fortsatt et av de beste klassiske rock n’ roll bandene som turnérer. Det nye materiale klarer ikke å bringe dem noe vesentlig framover i sin sjanger, men de eldre låtene har fortsatt kvaliteter som ikke bare blir ren nostalgi for den eldre generasjonen. The Rolling Stones klarer fortsatt å revitalisere repertoaret sitt, og jeg håper neste generasjon av musikere og publikum vil kunne fange opp den kvaliteten og energien de har klart å tilegne seg siden de startet for over 40 år siden.