Susan Sarandon har vært feministers film-ikon siden ”Thelma & Louise” i 1991. I den filmen skjøt hun som en mann og gjorde opprør som gav gjenlyd.
Denne helgen er hun kvinnen som kjenner sin plass. I ”Speed Racer”. En film med særdeles konservativ holdning og stor påvirkningskraft.
Hold fartsglade smårollinger unna. Det er eventyr. Det finnes ikke et realistisk bilde i filmen. Men slike eventyr med tøffe gutter uten hjelm, styrker ikke trafikksikkerhetsarbeidet.
Selve underholdningsideen er maskulinitet og tøffhet blandet med heroisme og US-kristne familieverdier, derunder kvinnens plass. Så er selve plottet bygget på at de rike jukser seg opp og frem, men blir avslørt til slutt.
Silikon-varianten av Flåklypa
Helten heter Speed Racer. Karrieren begynner med egen minibil kort etter bleiestadiet og fortsetter på pappas eller storebrors fang i voksen racerbil, før beina rekker ned til pedalene. Og ledetråden i livet og karrieren er så enkel som at far har kjørt racerbil og storebror har dødd av det og nå er det en opphøyd sak for den yngste å hente ære og pokaler hjem til det lille uavhengige verksted-teamet.
Det går forferdelig fort. Landeveisløp arter seg som stjernekrig med piggdekk på romfartøyet. Og det legges inn forferdelig mange skitne tricks i duelleringen som ikke hører denne verden til. La oss kalle filmen en silikon-variant av Flåklypa grand prix, pluss minus, pluss ekstremt mye fart og plast, minus nærhet og sjarm. Menneskene er virkelige, alt annet er kunstig.
Filmstilen er rettet mot små barn, men hos oss har medietilsynet satt 11 års grense. Ikke på grunn av den moralske greia og påvirkningsevnen, men fordi intense actionsekvenser antas å virke urovekkende på 7-åringer.