Det handler om lede og om spilleglede når Hanne Tømta tar for seg Anton Tsjekhovs «Tre søstre» på Nationaltheatrets bakscene.
Et rom Tømta sammen med scenograf Nora Furuholmen med enkle grep har gjort til en tsjekhovsk stue: Et kvadratisk felt på gulvet er dekket med store persiske tepper, publikumsplasser bestående av ulike stofftrukkede stoler og tosetere omkranser teppefeltet, fra taket henger lysekroner.
Vips er lageret bak Hovedscenen blitt et hjem, og publikum inviteres inn.
Les flere anmeldelser:
- Samfunnssatire preget av humor og energi
- En av våre fremste designere
- Når Jeppe blir en gatemusikant fra Romania
Ikke få det til
Anton Tsjekhov skrev «Tre søstre» i 1901. Kort fortalt handler det om tre søstre og en bror som har hatt sin oppvekst i Moskva, men som etter hvert flyttet med sine foreldre til en provinsby. Nå er begge foreldrene døde, og søsknene lengter tilbake til Moskva.
Der er mulighetene, der er livet. Dit skal de flytte, dit vil de dra.
Men ingen av dem klarer å ta et avgjørende steg for at drømmen skal bli virkelighet. Enten vil det seg ikke, eller så er det viljen som ikke får det til. Til Moskva kommer de seg aldri.
Velstand
Søsknenes situasjon er lett overførbar: De lengter til noe annet, men de får aldri gjort noe med det. Dermed passerer livet, og på et punkt blir det for sent. Tsjekhov hadde et skarpt blikk på samtiden.
Handlingen i «Tre søstre» foregår blant russisk adel, med fornuftige og drømmende, men handlingslammede karakterer. Å sammenligne med nordmenns situasjon er relevant – her handler det mindre om adel, men desto mer om velstand. Også her kan merkelappene fornuft, drømmeri og handlingslammelse passe inn.
Energi
Selv om Tsjekhovs stykker gjerne har lite ytre handling, skjer det mye under overflaten. På Bakscenen på Nationaltheatret blir det aldri kjedelig. Skuespillerne driver stykket med energi, intensitet og spilleglede.
Bruken av rommet har mye å si for opplevelsen. Å ha publikum så tett på som ensemblet har her, virker som det gir energi. Spillet har hele tiden rom for improvisasjon og overraskelser. Det enkle formatet gjør at skuespillerne selv dekker av og dekker på, rydder og synger selv. Flere av dem trakterer pianoet, og flere av dem synger også.
Låtvalget er blant annet PJ Harveys «To Bring You My Love», Rammsteins «Mein Herz Brennt» og Joakim Thåströms «Alla Vill Till Himlen» – de to siste fremført i gode tolkninger av henholdsvis Laila Goody og Mariann Hole.
Detaljer
Lyden er en utfordring. Siden publikum sitter på fire sider, vil det alltid være en skuespiller som står med ryggen til. Men det går stort sett fint.
Samtidig er både publikum og scenefeltet opplyst hele tiden (noe mørkere blir det etter hvert), og det gir en opplevelse av å være med i selskapet. Skillet mellom scene og sal er på sett og vis opphevet, publikum regnes med og dras med inn.
Jevnt over er skuespillerprestasjonene svært gode, med de tre søstrene (Mariann Hole, Laila Goody, Trine Wiggen) som bærende karakterer. Men først og fremst imponerer ensemblet med et rikt detaljspill.
Kan hende skulle både Jan Gunnar Røises Soljonyi og Frøydis Armands Anfisa hatt enda større plass. Marianne Stormoens Natasja skaper lett forvirring med dialektveksling – men i «Tre søstre» er det først og fremst mye å glede seg over.
Forestillingen var utsolgt før premieren, det er bare å krysse fingrene for at teateret får til ekstraforestillinger.
