Temperaturen var uvanlig høy og sinnene atskillig mer i kok enn ellers under kveldsmøtet i Stortinget den 28. mai 1913.
Representantene for Agder hadde for tredje år på rad tatt opp det evindelige spørsmålet om ikke Vestlandsbanen – den i over 40 år planlagte jernbanen fra Kongsberg til Stavanger – nå burde skifte navn til Sørlandsbanen.
Mange av medlemmene av vår nasjonalforsamling, og ikke minst samtlige fra Rogaland, syntes dette var meget utidig og gav tydelig uttrykk for sin frustrasjon. Gårdbruker Tore Braut fra Jæren mente at navnet Sørlandet var et nytt, importert navn: "Det er noko framandt, eit egte dansk ord." Borgermester Jonas Kielland i Stavanger gikk også sterkt imot navnet Sørlandsbanen, derimot var det rimelig å opprettholde det gamle navnet Vestlandsbanen "etter den egn, hvor banen slutter." Telemarkingene var også sinte. Peder Rinde fra Kragerø mente at en ikke burde være så ivrig etter å døpe et barn som ennå ikke var kommet til verden. Og Gjermund Grivi fra Lunde syntes i tillegg at Sørlandet var et ulidelig og ubehagelig ord, som han ikke engang visste hva betydde.
Stortingspresidenten hadde bedt om å få slippe enda en navne-debatt om denne jernbanestrekningen. En fikk heller bruke tiden på viktigere ting. Siden, da ordskiftet bare tiltok i styrke og tålmodigheten hans begynte å bli oppbrukt, innførte han to minutters taletid. Men ingenting nyttet. Samtlige representanter fra Agder ville ha ordet og gjentok argumentene fra året før og året før der igjen: Navnet Sørlandet hadde fenget som ild i tørt gress blant folk der sør. Sørlandet måtte få det som Sørlandets var. Banen skulle jo gå like gjennom Sørlandet, det kom til å bli landsdelens stambane: "Vi forlanger det knesatt", sa de, "for vår landsdels honnørs skyld."
Langt om lenge skulle så saken tas opp til avstemning, og ikke minst takket være et langt innlegg fra jernbanekomiteens formann, Johan Ludvig Mowinckel fra Bergen, ble betegnelsen Sørlandsbanen vedtatt med over 2/3 flertall, 83 mot 40 stemmer.
Som Mowinckel sa: "Jeg synes, at den mand, som først fandt navnet på denne bane – det var såvidt jeg husker forfatteren Vilhelm Krag – gjorde et meget godt fund, for en Sørlandsbane er denne i vor alles bevissthet, og da synes jeg, det er rigtig og ret, at vi sætter dette gode og betegnende navn på den."
Og slik ble det altså – Vilhelm Krags nye glose Sørlandsbanen fra en avisartikkel i 1910 var blitt akseptert, og til og med av selveste Stortinget - i vedtaks form. Alle gangene denne saken hadde vært oppe, hadde debatten pussig nok bare dreid seg om navnet på banen. Hvor mye Stortinget skulle bevilge, som jo hadde vært selve temaet for innstillingen fra jernbanekomiteen, ble ikke nevnt med en stavelse, heller ikke noe så viktig som når banen skulle stå ferdig! Avisene i sør jublet over vedtaket, mens Vestlandsposten i Stavanger kommenterte fylkets blåmandag på denne måten: "For os her vest føles det her tagne skridt omtrent som et slag paa munden."
Men navnesaken om Sørlandet var allerede den gang over 10 år gammel. Den 16. mars 1902 hadde forfatteren Vilhelm Krag rykket ut i "Morgenbladet" og foreslått at Agder skulle skilles ut fra Vestlandet og bli en egen landsdel.
Han skrev bl.a.: " Nordmændene bestaar som bekjendt af Østlændingerne, Vestlændingerne og Nordlændingerne; men vi her sørpaa,- vi er ingenting. Sprogligt seet staar vi jo nærmere de egentlige Vestlændinger end Østlændingen, og har derfor gjerne kaldt os Vestlændinger. Men denne Betegnelse er jo i Virkeligheden ganske falsk, i det Øieblik vi bor sørpaa og ikke vesterpaa. Ogsaa sprogligt seet er Grænsen mellem disse Landsdele meget skarp. Men som sagt: hidindtil har vort Sprog manglet en Særbetegnelse for den sydlige Landsdel og dens Beboere.
Det har naturligvis i Tidernes Løb været gjort Forsøg paa at rette paa denne Mangel, der, om ikke for andet, saa af rent praktiske Grunde ofte kan blive forvirrende. En vittig Bergenser foreslog engang, at vi skulde kalde os Skagerakiere; thi han vilde ikke vide af, at vi kaldte os Væstlændinger, - en Betegnelse, der kun tilkom Folk fra Bergens Stift. Nogle unge Mennesker herfra har i den allersidste Tid forsøgt at kalde sig Sydlændinger; - men det Ord faar aldrig Hævd i Sproget, fordi det i Forveien betegner noget ganske andet: Folk fra det sydlige Europa.
Men om de unge Mennesker kaldte sig Sørlændinger? Og om de kaldte sin Hjemstavn Sørlandet? Blev først Navnet brugt, og fik først Vanen slidt bort den uvante Smag, der altid hænger ved Ord, der laves og ikke laver sig selv, da vilde sikkerlig Navnet vise sig praktisk, og Sørlandet vilde ligesaalidt forvexles med Syden, som Østlandet nu forvexles med Østerland."
Hør hele foredraget torsdag 14. mars kl. 13.03 og 21.30, eller lørdag kl. 7.03!
Jostein Andreassen
f. 1949. Adjunkt og kulturarbeider. Har utgitt en rekke lokalhistoriske bøker og artikler og bøker med tilknytning til Sørlandet, bl.a. "Steinalderbarna fra Søgne" (1991); "Bjørnstjerne Bjørnson på Søgne prestegård" (1991/92); "Nordahl Grieg på Sørlandet" (1992); "Vilhelm Krag skriver I -- III" (1992/93); "Vilhelm Krag. Samlede dikt I -- II" (1993/94). Nestformann i Vilhelm Krag-selskapet, daglig leder for Vilhelm Krag-festivalen. Har engasjert seg sterkt i jubileet for landsdelen Sørlandets 100-årsjubileum.