*
*
MOURNING BECOMES ELECTRA
Eller «Sorga kler Elektra» som stykket heter på Det norske teatret – hadde premiere på Broadway i 1931. USA var midt inne i den store depresjonen, millioner av arbeidsløse lever på «Beans, bacon and gravy» –og Broadway vartet opp med lettspydd eskapisme. « »
Men i fikk livets skjulte grunnkrefter folde seg ut i tre akter på tre timer, O’Neills tragedie ble en formidabel suksess
Hva skjer’a?
Christine (Klytaimestra) elsker ikke lenger sin ektemann Ezra (Agamemnon).
Hun tar seg en elsker, Adam (Aigisthos).
De to dreper Ezra når han kommer hjem som seierherre fra den amerikanske borgerkrigen.
Datteren til Christine, Lavinia (Elektra) og sønnen Orin (Orestes) hevner faren sin ved å drepe Adam, Christines elsker.
Det medfører at Christine tar sitt eget liv.
Orin kan ikke leve med dette.
Han mister forstanden og dør for egen hånd.
Tilbake står Elektra/Lavinia – som startet det tragiske forløpet fordi hun er patologisk misunnelig på sin mor.
Sjalusien driver Elektra/Lavinia til å ville eie alt hennes mor hadde kjært.
Når teppet faller i tredje akt står erkjenner Lavinia/Elektra:
«Det er ingen att som kan straffe meg. Eg skal leve åleine, saman med dei døde og la dei plage meg til forbanninga er utsona.»
Jazz
Det norske teatret gjør en spennende twist med «Sorga kler Elektra» De spiller stykket i tre akter, helt uten kulisser og rekvisitter, men med tre jazzmusikere som støtter, understreker, løfter og stemmer skuespillere og publikum underveis. Hammondorgel, gitar og slagverk.
Skuespillerne og musikerene tolker ballader fra den amerikanske sangboka.
Slik klarer de å understreke tragediens «ånd» i dobbel forstand
- O’Neill ville slippe de «skjulte grunnkreftene i tilværelsen» løs i en forløyet og vindskjeiv borgerlig familie. At ensemblet bruker standardlåter fra jazzhistorien understreker at dramaet foregår i Amerika og ikke i Athen for 2500 år siden
- Musikken får fram en ekstra dybde i stykket: At kjærlighetssangene, The blues, er noe mer enn overflate: Mennesker som helt og holdent er i den ville kjærligheten og sjalusiens grep – kan begå grusomheter hinsides vår forstand.
Musikken:
To musikkstykker i Studio Sokrates denne uken, innspillingene med ensemblet i Det norske teatret kan høres i lydfila øverst på denne siden, originalinnspillingene finnes i Spotify:
1: Bewitched, bothered and bewildered (Stacey Kent)
2: Wild is the Wind (David Bowie)
