I sitt 77. år er han nå tildelt Polarprisen på en million svenske kroner, og er dessuten ute med nytt album: "Sonny, please".
Dynamisk energi
Det begynner langsommelig, med en stillestående intro og et langdrygt tema, spilt med skjelvende vibrato. Og vi tenker at nå er Sonny Rollins blitt gammel. Men jammen bygger det seg opp, den velkjente tonen blir mer og mer kraftfull, og når tittelsporet etter 8 minutter fader ut i full ekstase, da sier vi nettopp det: Sonny, please. Vi vil ha mer.
Etter den modale energibomben legger så Rollins seg i tilbakelent valsetakt på en Noel Coward-standard, som igjen stiger til et voldsomt klimaks hvor saksofonisten sprenger akkordskjemaet mot tonalitetens grenser.
Konge i eget orkester
Et originalt og trivelig svingende bluestema får samme behandling – Rollins utfordrer stadig seg selv, han flår sax’en i tonekaskader, går så inn i sine karakteristiske smånaive riff som deretter rives i filler. Og han egger sine atskillig yngre medspillere til å overgå seg selv.
Det trengs, for egentlig er bandet ganske slapt. Best viser gitarist Bobby Broom seg, med både morsomt og elegant spill, mens den J.J. Johnson-inspirerte trombonist Clifton Anderson inntar en mer beskjeden plass i skyggen av sin store bandleder. Hva ellers kunne han gjort, forresten?
Mester med mye på hjertet
Sonny Rollins plukker repertoar der det passer ham. Den gamle svisken Stairway to the Stars er like aktuell som en halvglemt operettemelodi. Temaene presenteres og filleristes med samme kjærlighet., og våre bange anelser gjøres stadig mer til skamme – den gamle mester har faktisk stadig mye å melde.
Jammen oppfyller tenorgiganten vårt dypeste ønske også: En ny calypso-låt i karibisk stil a la de gamle Rollins-blinkskudd St. Thomas og Don’t Stop The Carnival. Men selv om en lystig ”fugle-fløyte” kvitrer over musikken, er det her noe tenksomt og melankolsk over denne kanskje Sonny Rollins’ siste dans, Park Palace Parade.
