Jan Roar Leikvoll er en forfatter du umiddelbart kjenner igjen. Det er et hederstegn, men kan også virke motsatt: Har jeg ikke lest disse formuleringene før? Vært i dette mørke, udefinerbare landskapet? Noen temaer slipper han aldri taket i: følelsen av innestengthet, av angst og uhygge. Kollisjonen mellom det som gjør mennesket rått og dyrisk på den ene siden, og lengselen etter omsorg og lykke på den andre.
Frykt og beven
Jeg skal innrømme at jeg gikk til Leikvolls nye roman med hjertet i halsen: Ville boken bære med seg like mye brutalitet som de forrige? Men kanskje vel så spent var jeg på om forfatteren ville klare å holde sitt eget høye nivå.
Allerede med sin første bok, «Eit vintereventyr» (2008), viste Leikvoll seg som en inisterende og original litterær stemme. Fortellingen fra en konsentrasjonsleir kombinerte råskap og skjønnhet; musikaliteten i språket gjorde det mulig å fordøye det ubehagelige. Så fulgte «Fiolinane» (2010) om et menneskelig samfunn i oppløsning. I fjor kom «Bovara», en grotesk historie om overgrep og kjærlighetshunger i et middelaldersk kloster.
Klaustrofobisk
Jan Roar Leikvoll: Songfuglen. Roman 2013. Det norske samlaget
Også i «Songfuglen» tar Leikvoll oss med til et lukket samfunn, gjenkjennelig og nytt på samme tid, nesten som i fantasylitteraturen. Jakoba (Leikvoll skriver om rabbinere og synagoge, er vi i et jødisk miljø?) vokser opp som gutt forkledd som jente i en by som kun består av kvinner. Mennene lever som villdyr i skogen på andre siden av elven og utgjør en konstant trussel. Noen få menn finnes i bordellet, forplantning må jo til, skal slekten føres videre. Men de nyfødte guttebarna, hvor blir det av dem? Noen lever fordekt, som Jakoba. Han kan drømme om et respektablet liv i rikdom, for han har en usedvanlig vakker sangstemme. Men skal den beholdes, må noe annet fjernes. Skal han ofre kjærligheten - og sin egentlige identitet - og la seg kastrere for en trygg og forutsigbar løpebane?
De største spørsmål
Jan Roar Leikvolls fortelling er ikke lang (knappe 200 små sider), og den kan synes enkel. Men den setter i gang store tanker - og ikke minst følelser - om hvordan vår egen verden er innrettet. Hvem definerer hva et menneske skal være? Hvordan fordeles makt? Hvilke muligheter har individet i et totalitært samfunn?
Flere steder kan man lese inn henvisninger til volden som rammet Oslo og Utøya den 22. juli for to år siden. For meg blir dette unødvendige referanser som verken utvider Leikvolls tekst eller vår forståelse av ugjerningen.
Kjønnsidentitet
Gjennom alle sine fire romaner utforsker Jan Roar Leikvoll våre forestillinger om kjønnsidentitet. Flere av hans mannlige hovedpersoner har en forkjærlighet for kvinneklær eller kvinnesko. De er sarte sjeler i et miljø der den sterkestes vilje er lov. Men er det nå så sikkert at råskap og maskulin styrke alltid henger sammen? Og er enhver kvinne pr. definisjon en som vil la seg lede?
I sin litterære utforsking kan det synes som om Leikvoll mener det eksisterer en forutbestemt polarisering, mellom sterkt og svakt, hersker og slave, mann og kvinne. Om dette er det mildt sagt delte meninger. Hvem er det som definerer en slik struktur?
Mens de unge mennene i de tre første romanene er mennesker som underkaster seg (her finnes tilløp til oppbrudd), bryter sangfuglen Jakoba tydelig med den strenge «harmonien» han skal tvinges inn i. Han søker tilbake til sine røtter, til den dyriske villskapen.
I årets roman innehar kvinnene alle roller i samfunnet; de er forsørgere, lærere, grenesvakter og bødler. Aner jeg en antydning av at ingenting er svart-hvitt, at styrke og svakhet ikke er mannlige eller kvinnelige egenskaper per se, men at det er makt i seg selv, totalitære samfunn i seg selv, som korrumperer?
Navn som «Sigersgata» og «Arbeidergata» leder tankene hen på østblokklandene i etterkrigstiden. Skulle man fundere over hvorvidt en mer spesifikk politisk kritikk ligger innebygget i den tilsynelatende tidløse eventyrfortellingen, kan også hevnvisningene til rabbinere og synagoger gi pekepinn om frihetsbegrensningene religionen som maktinstitusjon kan ha.
Lys i mørket
Inne i fortellingen om Jakoba dikter forfatteren opp historier, som nesten spretter opp som bilder i et album. Det kan være en skrøne om den vakre blomsten «englehjarte», eller beskrivelsen av en liten fugl, som blir trøst og selskap for et ensomt barn. I det murrende ubehaget foldes glimt av glede ut. Jan Roar Leikvoll skildrer detaljer med en kirurgs presisjon, men med en musikers sans for utførelsen.
Fugler er gjennomgående symboler i fortellingen. De ville har sin frihet, og skildres på vakkert Leikvoll-vis:
De frie fuglene blir en motpol til sangfuglene, de er tamme og trygge, men har tapt sin frihet:
Holder koken
Tilbake til mine forventninger da jeg gikk i kast med «Songfuglen». Om boken er like svart som de foregående? Ikke riktig, her er mindre konkret vold, men kanskje er den desto mer fordekt. Om forfatteren holder sitt eget høye nivå? Til det kan jeg ubetinget svare JA!
