Hanne Ørstavik
Uke 43
Aschehoug 2002
I løpet av 90-tallet fikk Hanne Ørstavik status som representant for en ny generasjon forfattere. Med sin nye roman ønsker hun å uttrykke det bakenforliggende alvoret i litteraturen.
Hildes søken
Hanne Ørstavik skuffer denne gangen, mener Ragnhild Vik Nilsen.
Begynnelsen lover godt. Vi presenteres for Solveig, nyutdannet litteraturviter som har flyttet til ei bygd for å undervise ved høyskolen der. Helt fra begynnelsen blir det klart at Solveig er opptatt av forholdet til mora og kollegaen Hilde. Gjennom boka får vi innblikk i hvordan Solveig venter på brev fra mora, hennes følelser for Hilde og forsøk på å finne en mening med sitt eget liv og litteraturen. For Solveig er dette parallelle prosesser.
Solveig søker det ekte i en postmoderne verden hvor ingenting henger sammen og det hevdes at alt er relativt. Hun har også en sterk følelse av at hun selv mangler helhet og kjerne. Dette uttrykkes i lange passasjer av hennes tanker, tanker som snurrer rundt og rundt uten å finne en vei ut, uten at hovedpersonen eller leseren når noen slags form for erkjennelse. Mot slutten blir man trøtt av den intense insisteringen på at det finnes en mening.
“Som om det er noe under overflaten, tenkte hun, noe som venter på å bli synlig".
Fremmedfølelse
Denne setningen oppsummerer romanen på flere plan. Først og fremst viser det til antydningene vi får om Solveigs fortid. Det har hendt noe som har resultert i den altomfattende fremmedfølelsen i hovedpersonen, men vi får ikke vite hva. Også i forholdet til Hilde, i måten hun relaterer seg til kollegaen, ligger det “noe som venter på å bli synlig". Sett under ett, når man skal vurdere romanen i forhold til den intensjonen den uttrykker, blir dette “som om det er noe under overflaten" ekstra viktig.
Man sitter igjen med følelsen av at det ikke finnes noe under overflaten. Antydningene er løse tråder som viser til noe som ikke finnes. Solveigs jakt etter mening blir meningsløs. Antydningene om fortidige hendelser viser til noe ikkeeksisterende. Der hovedpersonen leter etter en mening i sitt liv og i litteraturen, gjør leseren det samme. Ingen av oss finner noe det er verdt å trekke fram.
Lover mer enn den kan holde
Bokas baksidetekst lover blant annet følgende: “Uke 43 har et kontroversielt idéinnhold og en nyansert personskildring. Med sitt intense, presise språk og sin stramme komposisjon åpner den store eksistensielle rom." Dette er å love for mye. Det kontroversielle ligger hovedsakelig i synet på litteraturen, i hvorvidt man kan kreve at den skal føles ekte. Uke 43 føles ikke ekte, men derimot påklistret hul.
Den nyanserte personskildringen hever seg ikke mye over gjennomsnittet, men den klarer å framstille Solveigs meningsløshet. Riktignok er språket intenst, men dermed blir det også anmassende og slitsomt. Presisjonen og den stramme komposisjonen blir borte i gjentagelsene, og de “store eksistensielle rom" virker tomme.
I tillegg har Ørstavik i intervjuer i forkant av utgivelsen gjort det klart at hun deler Solveigs litteratursyn. Jeg har all respekt for å søke det som kjennes ekte i litteraturen, men dessverre har forfatteren her klart å skrive en roman som uttrykker akkurat det motsatte av hennes intensjon. Uke 43 illustrerer dermed en av grunnene til at litteraturvitere ønsker å holde forfatteren utenfor tolkningen.
Leseren loves en dybde som ikke finnes og følelsen man sitter igjen med er skuffelse. Likevel er Uke 43 verdt å lese, om ikke annet, så fordi den vil få “så stor utbredelse i offentligheten, i mediene, det at så mange [vil kjøpe og lese] den" som Hilde sier om Solveigs litterære hatobjekt.
Anmeldt av
Ragnhild Vik Nilsen