Som man roper i skogen

Hva er det korteste spørsmålet som gir det beste svaret? Spør man bedre eller dårligere om det er avgjørende for en selv hva svaret blir? Når er det riktig å spørre helt til man forstår, og når er det best å la det være?

Slike ting kan man tenke en god del på, om man har et yrke der tiden er knapp og behovet for informasjon er stort – for eksempel som journalist, psykolog, lege eller politi.

Det korte, åpne spørsmålet

To bøker jeg har lest i det siste har fått meg til å gruble mer over hvordan vi stiller spørsmål enn jeg vanligvis gjør. Den første boka er en selvbiografi, av en journalist som er kjent for sine personlige spørsmål, men som i ung alder var i ferd med å gjøre sitt livs største feiltrinn – fordi hun ikke stilte et viktig spørsmål.

Den andre er en roman, om en intellektuell kvinne som stiller spørsmål til seg selv og andre hele tiden, men som tolker responsen fra en mann hun er forelsket i helt feil, fordi hun ikke vil vite noe som kan få forelskelsens selvbedrag til å avsløres.

Lynn Barber er kjent som en av de virkelig store intervjuerne i britisk presse. I mange år har hun hatt et ukentlig intervju i med et kjent menneske i en av de store avisene, og blitt belønnet med beundring, forferdelse og en rekke priser for innsatsen. I boka «A curious career» beskriver hun seg selv som et isolert enebarn, som ble besatt av å forstå hvordan andre familier levde. Hun var den i venninneflokken som ble sent ut for å spørre om det alle lurte på, men som de følte seg for gode, for sjenerte, for sofistikerte for å spørre om. Barber forteller i boka om sin egen intervjuteknikk, som stort sett går ut på å stille det korteste, åpne spørsmålet som vil gi det lengste og mest interessante svaret hos et menneske som i utgangspunktet ikke er interessert i å gi så mye av seg selv. «Dette ble karrieren min:», skriver hun, «å stille spørsmål som andre mennesker ønsket svaret på, men syntes det var pinlig å spørre om».

Farlig å la være å stille spørsmål

Men da Lynn Barber var 16 år, traff hun en mye eldre mann, som vartet henne opp med egne penger og egen bil. Hun ble så forelsket og drømmende at hun glemte både sin nysgjerrighet og sin kritiske sans. Derfor spurte hun verken om hvor han bodde eller hvordan han tjente sine penger. Først da mannen to år senere besøkte foreldrene hennes for å overbevise dem om at han måtte få gifte seg med datteren deres, i stedenfor at Lynn skulle begynne på universitetet, fant hun ut at ikke bare var han en svindler, men han var også gift. Hun dro til Oxford og han dro i fengsel – og episoden ble til filmen «An education». Men alt dette lærte henne, skriver Lynn Barber, hvor viktig det er å være nysgjerrig, og hvor farlig det er å la være å stille spørsmål.

Hvorfor ringer han ikke?

Romanforfatteren Lena Andersson vant den svenske August-prisen for boka «Rettsstridig forføyning» i fjor. Hovedpersonen i denne boka heter Ester Nilsson. Hun er lyriker og essayist, og arbeider som fri skribent. En dag blir hun bedt om å holde et foredrag om videokunstneren Hugo Rask, en mann som snakker mye om ansvar og solidaritet, men som vi skjønner allerede på side tolv at lider av selvforelskelse. Ester skriver foredraget, og blir mer og mer betatt ettersom hun fyller sidene med tekst. Etter foredraget møtes de to, de treffer hverandre i sin felles begeistring for - ham. Aldri har noen forstått Hugo som Ester. Sier Hugo.

Ester kan snakke i timevis om Hugos kunst, og lengte seg syk etter Hugos kropp – mentaliteten hans forstår hun likevel ikke. For hvordan kan det ha seg at han innleder et seksuelt forhold til henne, men ikke følger opp? Hvorfor vil han ikke bli til frokost? Hvorfor ringer han ikke? Svarer ikke på sms? Ester prøver å tolke, slik forelskete tolker, og feilforklarer objektet for sitt begjær med de vanligste av unnskyldninger: det er fordi han er inne i en fase med hardt arbeid, det er fordi han vil ordne opp i alt før han treffer meg igjen, det er fordi, fordi, fordi.

Et «hekt»

Ester og Hugo snakker hele tiden, men har ingen kommunikasjon. Forholdet er fullstendig ubalansert og foregår mest i hennes hode. Men er det ikke rart at hun - som lever av å tolke verden og stille presise spørsmål - går over til å lengte, vente, og lide i stillhet. Venninnene advarer, men Ester insisterer – det må da finnes en mer positiv fortolkning av en telefon som aldri ringer?

Lena Anderson beskriver dette som psykologen Sissel Gran kaller et «hekt». Et forhold preget av uforutsigbarhet og forbeholdenhet, som trigger avhengighetsatferd - både hos mennesker og dyr. Håpet om kjærlighet driver den som er hekta, og dette håpet fyres opp av urkraften i mennesket: behovet for tilknytning og tilhørighet.

Selvbedraget

Lynn Barber mener at en særlig vanskelig gruppe mennesker å få sanne svar fra, er skuespillere, som hun ofte intervjuer. Skuespillerens yrke tvinger dem til selvbedrag, skriver Barber – de må fortsette å håpe på å få spille hovedrollen i «Romeo og Julie» når de nærmer seg femti, og at det en dag skal sitte en agent fra Hollywood i salen, selv om de er på turné i grisgrente strøk. Når skuespillere blir filmstjerner, slutter ikke selvbedraget – selv da Barber intervjuet James Stewart på sine gamle dager, nektet han å la seg fotografere før han hadde fått en ny tupé – ikke for sin egen del, sa han, men for publikums. Hvis de så hvor gammel han var blitt, ville de selv føle seg gamle. Det ville rett og slett være uhøflig å vise hvordan han egentlig så ut.

Lena Anderssons videokunstner driver ikke bare med performance-kunst, han er selv en performer, en skuespiller. Han er kanskje forelsket, men det er i seg selv. Ester spør ham mange spørsmål, som han unnviker, og som hun tolker så positivt som hun kan. Spørsmålene hennes handler ikke om å få klarhet. Men om å overtale ham til å ville være hos henne, og å lukke ørene når han gir uttrykk for at det er nettopp dét han ikke vil.

Les også: Anmeldelsen av «Egenmäktigt förfarande»