Gunnar Staalesen:
Som i et speil
Gyldendal 2002
Da Gunnar Staalesen ga oss Varg Veum i mot slutten av syttitallet, var han som et friskt pust å lese - noe genuint bergensknorsk og nytt i den norske kriminallitteraturen. Visst var Veum en ren gjendiktining av atskillig eldre helter som Philip Marlowe og Sam Spade, hardkokte tretti- og førtitallsamerikanere som forlengst hadde funnet veien fra pulp fiction og opp på parnasset.
Fortid og nåtid
Gunnar Staalesen og Varg Veum er tilbake
Varg Veum har beholdt kontoret med venteværelse og glass i døra. Kontorflasken inneholder stadig akevitt og utsikten gir vårlige bergensgater til beste. Det vil si: Hvordan det er pr. i dag, vet jeg ikke helt, for «Som i et speil» foregår for nesten ti år siden, med Veum som 51-åring. For, mens forfatter Staalesen har holdt på med trilogier og
annen tidtrøyte, har Veums tid stått stille siden avslutningen av «Skriften på veggen» fra 1995.
Ettertrykkelig middelaldrende, er Veum altså blitt,
men fremdeles i stand til å bite fra seg verbalt - for eksempel i møte med gamle nestenuvenner i politiet.
Forutsigelig
Som så mange ganger før, starter det ogsså denne gangen med forsvunne personer. På søndagstur fra Fløien møter privatetterforskeren en kvinnelig advokat som vil ham noe mer enn et turgåerens vennlige «hei». Hun savner sin søster og hennes mann. De er borte, sporløst. Kanskje ikke noen egentlig grunn til uro, men så var det dette med moren og hennes elsker som kjørte sammen i døden en gang i 1957.
Ingen vant Veum-leser blir overrasket over at den gamle fort aner mer enn enn tynntrådete forbindelser mellom fortid og nåtid. At han også får rett, etter de nødvendige omganger med gammel og ny bitter sjalusi, med gammelt og nytt nag – og med tiden; som slett ikke leger alle sår, er
nesten skuffende forutsigelig.
Bedre enn på lenge
Samtidig er dette bedre enn på en god stund. I den grad at jeg herved trekker mitt forslag fra noen år tilbake om å la Veum bli sosionom igjen. Det begrunner jeg først og fremst med Veums resignert-humoristiske fortellersteme som har funnet igjen mye av særpreget uten å bli masete.
En rekke fine miljø- og tidsbilder, ikke minst fra jazzens verden, bygger opp under dette og bidrar til en absolutt lesverdig helhet. Da får det våge seg at innslagene om miljøkriminalitet virker litt innklipt. Jeg tror vi sier
at Varg Veum er tilbake.
Leif Ekle
Kulturnytt, NRK P2
14. november 2002