U2, San Diego, Turnestart Vertigo//2005
Tirsdag 28. april
U2 fungerte godt på en liten og intim scene formet som en halvsirkel. Foto: Denis Poroy, AP Photo.
Se flere bilder fra U2 sin turnéåpning her!
Sølvfargede papirbiter drysser ned over arenaen, Larry Mullen Jr. og Adam Clayton sørger for sitt tette drønn i bånn, mens lyden fra The Edges gitar henger i lufta og holder fast øyeblikket. De første tonene til episke ”City of Blinding Lights” er slått an, Bono griper mikrofonen og U2s nye turné – med besøk i Norge 27. juli - er i gang.
Litt rustne og famlende
Jubelbrølet fra 20.000 tilskuere i San Diego Sports Arena forteller sitt om forventningene til de irske superstjernene. Men det spørs om alle fikk forventningene sine oppfylt på åpningskonserten grytidlig tirsdag morgen norsk tid.
For selv om den aggressive singelen ”Vertigo” som andrekutt tenner tilskuerne og gamle
Bono og U2 åpnet verdensturneen Vertigo Tour i San Diego 28. mars. Foto: Denis Poroy, AP Photo.
klassikere som ”New Year’s Day” og ”Sunday Bloody Sunday” blir spilt med en intensitet som framkaller gåsehud, kunne U2 innimellom også virke litt rustne og famlende. Som om de ikke helt har funnet nøkkelen til ”Vertigo//2005” ennå.
Ikke minst gjaldt dette noen av kveldens syv låter fra albumet ”How To Dismantle an Atomic Bomb”, som nok trenger noen konserter for å gå seg til. Til gjengjeld var det oppløftende å høre hvor forfriskende vitale de tre låtene fra bandets debutalbum ”Boy” (1980) framsto på denne konserten.
Spenning mellom nytt og gammelt
Men totalt ble kanskje spenningen mellom nytt og gammelt, vare ballader og råe rockere, kjente hits og glemte perler likevel litt for stor. Resultatet ble noen dødpunkter innimellom, som sperret for veien
”Verdens største band” på en god, men ikke verdens beste dag i San Diego. Foto: Denis Poroy, AP Photo.
fram mot den magien U2 søker og som vi vil oppleve.
At de magiske øyeblikkene ikke ble så mange som vi kunne ønsket, må også Bono ta noe av skylda for. For selv om han fortsatt har en sceneutstråling og bevegelesradius som førte til at han hadde publikum i sin hule hånd, virket det likevel som om han denne kvelden holdt litt tilbake.
Kanskje er dette bevisst, som et ledd i bandets nyorientering mot gamle røtter og enklere rettframrock? I hvert fall preger nøkternheten også det visuelle uttrykket i stor grad.
Liten og intim scene
Den halvsirkelrunde scenen er overraskende liten og intim, og plassert slik at den er omgitt av publikum på alle kanter, mens en elipseformet catwalk fungerer som kommunikasjonsbro ut blant publikum. Samtidig er videoskjermene og de visuelle effektene så pass nedtonet at de mest fungerer som et stilrent supplement til musikken. Eller som en illustrasjon til Bonos sosiale engasjement.
For etter at Bono framførte ”Sunday Bloody Sunday” med et hvitt ”fredsbånd” rundt hodet, og deretter spilte blind med båndet over øynene i en gnistrende ”Bullet The Blue Sky”, ble videoskjermene brukt til å informere om menneskerettigheter og det humanitære hjelpearbeidet i Afrika.
Humanitært fokus
I ”Where The Streets Have No Name” prydet i tillegg dansende afrikanske flagg bakteppet, som for ytterligere å understreke det afrikansk-humanitære fokuset. Stilfullt og vakkert, og en publikumsfavoritt som fører både til allsang og ellevill jubel. Men da hadde vi allerede kommet fram til ekstranumrene, som med hissige ”Pride” og stemningsfulle ”One” la veien åpen for den 22 år gamle låten ”40”.
Som med sitt refreng ”how long, to sing this song” også er den perfekte avslutningen på en konsert, som til tross for noen skjønnhetsflekker kommer trygt i mål. Med bandet som en etter en rolig legger ned sitt instrument, forlater scenen og overlater til publikum å fortsette på ”how long, to sing this song”-refrenget.
Noe de da også gjør om og om og om igjen, i sin begeistring for ”verdens største band” på en god, men ikke verdens beste dag.