David Bowies stemme låter uforskammet godt. Foto: Thomas Bjørnflaten, Scanpix.
Søndagens konsert i Oslo Spektrum ble utsolgt i løpet av en time, og de 8000 som klarte å kapre en billett er nok ekstra takknemlige for det, etter søndagens litt utfordrende kraftoppvisning.
Kraftfull og lun
Allerede i åpningen med det nye singelkuttet ”New Killer Star”, sto det klart at David Bowie mener alvor på sin første, skikkelige verdensturné på åtte år.
Det låt kraftfullt, samtidig som det 56-årige ikonet ikke bare ga oss et sjarmerende smil, men i tillegg både vinket til og godsnakket med publikum. Det var som han der og da ville fortelle at kvelden skulle handle mer om vital varme enn kjølig estetikk, og førsteinntrykket ble helt riktig forsterket i de påfølgende låtene.
Først en herlig rocka ”Modern Love”, etterfulgt av den kanskje vel seigtunge men likevel funky svingende ”Fame”. Før drivende gode ”Afraid” fra forrige albumet ”Heathen” demonstrerte både tidsspennet og den stilmessige variasjonen.
Stilfull kvalitet
Men det som forenet både dem og det øvrige repertoaret var at bandet – for øvrig det samme som han hadde med seg på Quart-festivalen i fjor, med Earl Slick, Gail Ann Dorsey og Mike Garson som toneangivende – bar låtene sikkert fram, lydhøre for nyanser som musikken og Bowies stemme bød på.
Samtidig låt David Bowies karakteristiske stemme uforskammet godt, med tanke på det livet og de mange sigarrettene han har bak seg. Og som ikke det var nok, var den visuelle rammen rundt showet blendende i all sin enkelhet.
Et spartansk nøkternt scenedesign, som med hjelp av stilfulle bilder og filmer på bakteppet og oppunder taket utstrålte en renhet som var utsøkt effektiv i å bygge stemninger.
Problematisk fortid
Likevel var det først etter en drøy halvtime at stemningen løftet seg, og det skjedde selvsagt med gamle klassikere som ”China Girl”, Under Pressure” og framfor alt majestetiske ”Ashes To Ashes”.
Noe som igjen illustrerer Bowies store problem: hans gedigne fortid. Som den hvite rockens viktigste nyskaper på 1970-tallet, har han siden måttet akseptere at alt han gjør måles opp mot ”den gang da”. Og da spiller det mindre rolle at i hvert fall noen av hans nyere låter – slik som eksempelvis ”Slip Away” - isolert sett holder meget høy klasse. De blir uansett stående i skyggen av hans gamle klassikere.
Dempet stemning
Og det forklarer vel også hvorfor stemningen lenge var overraskende dempet, kvaliteten som ble levert på scenen tatt i betraktning. For det ble nok flere nye låter enn mange forventet, samtidig som han spedde på med Pixies ”Cactus”, Jonathan Richman/John Cales ”Pablo Picasso” og Velvet Undergrounds ”White Light”.
Og med den balansen måtte det nødvendigvis gå utover noen gamle favoritter, selv om han holdt på i godt over to timer.
Gamle helter tenner best
Litt overraskende var det også at Bowie etter at ”Ashes To Ashes” midtveis i konserten fikk taket til å løfte seg, bevisst la ut på en mer dempet halvtime som fikk roen til å senke seg i Spektrum igjen.
Det var først med ”Heroes” mot slutten av konserten at det virkelig tok av igjen, selv om søndagens versjon ikke er den beste vi har hørt. Måten han har strippet arrangementet i første del av låten fratar den noe av dens magiske kraft, og det var først da den falt inn i gamle folder igjen som suget meldte seg og klimakset kom.
Majestetisk slutt
Om denne versjonen var et eksempel på at ikke alle forandringer er til det bedre, framsto ”Let’s Dance” i ekstraavdelingen som det motsatte. For her ga det lange introet milevis fra dansegulvet låten et nytt og mer spennende liv.
Og da punktum ble satt med rykende energiske og majestetiske versjoner av ”Suffragette City” og ”Ziggy Stardust” fikk vi nok en gang understreket hvor stor David Bowie var – og fortsatt kan være.
David Bowie i Oslo Spektrum. Foto: Thomas Bjørnflaten, Scanpix.