Han passa så godt til namnet sitt, Nils Aas. Kompakt, presist, ikkje ei staving for mykje. Ikkje noko utanomsnakk. Og likevel så mangfoldig, så samansett.
Nils – leiken, overraskande, ein uvand sving. Aas – solid, urokkeleg, ekte. Snø og granskog. Det vi veit før vi veit det. Spennet mellom liv og draum, skihopparen si ferd mellom sats og nedslag. Det Nils fekk i spondungen i farens snekkerverksted på Straumen. Det Nils fann i kram snø ein fritime på Sakshaugskolen.
Nils Aas ble 70 år gammel. Foto: Scanpix
Ein snøhest i full galopp. "Sett deg på den hesten du Nils, og ri ut i verda og finn deg ein plass der du høyrer heime", sa læraren hans. Nils gjorde som han sa, ikkje fordi læraren sa det, men fordi han måtte. Han fann seg ein plass.
Mesterverk
Han fann seg ein plass til meisterverket sitt, monumentet over kong Håkon VII, det som er eit monument over alt det beste i det norske demokratiet.
Da han fekk eit rom til eit monument på Straumen, forma han Bautaen over kvardagsheltane, ein takk til fiskarane og handverkarane som hadde lært han det meste. Sånn lærer han oss respekt. Sånn lærer han oss kva kvalitet er. "Kvalitet – det er nærheit, det" sa han sjølv ein gang.
Kunsten er evig
"Ars longa – vita brevis", sa dei gamle, dei som visste kva det handlar om. Kunsten er evig – livet er kort. Det er derfor det ikkje går an å jukse i livet – fordi det er så kort. Det er derfor ordet "nesten" er bannlyst i kunsten, fordi kunsten er evig. Nils tålte ikkje juks. Han var aldri berre "nesten" fornøgd med seg sjølv. Han reiv heller ned og begynte på nytt. Han visste at han måtte og at han kunne.
Og i sorga over at han i livet har landa på søttimetersmerket, skal vi gle oss over at han i kunsten bestandig hoppa bakken ned. Livet er kort – kunsten er evig.