Av:
Tom Egil Hverven
Orhan Pamuk
«Snø»
Gyldendal 2005
Oversatt av Alf Storrud og Ayfer Erbaydar
Dersom jeg skulle gjøre et billig poeng av tittelen på Orhan Pamuks bok, ville jeg si hele Europa burde ønske seg «Snø» til jul. Ingen nye romaner skildrer forholdet mellom øst og vest bedre enn «Snø».
Orhan Pamuks bok beveger seg inn mot det som kan bli østgrensen av Europa om få år. Stridens kjerne er kampen mellom religiøs tradisjon og sekulær modernisering, en strid som ofte får blodigere følger i Tyrkia enn i mange andre land.
Kjærlighet og revolusjon
I romanen «Snø» kommer en dikter til byen Kars langt øst i Tyrkia. Han vil finne ut hvorfor så mange unge islamske jenter tar livet av seg. Men som vanlig hos Pamuk, forteller han flere parallelle historier samtidig.
En av dem er en vakker kjærlighetsberetning som utvikler seg til en ren farse, en ellevill såpeopera og forviklingskomedie. En annen er den dramatiske beretningen om en revolusjon på teaterscenen, som starter med en massakre. Skuespillerne skyter publikum for å beskytte dem mot islamistene.
Hva er en nyskapende roman?
Mens det snør uavlatelig i den lille byen, bølger kampen mellom konservative og revolusjonære fram og tilbake. Romanen skaper en underlig og produktiv forvirring om hvem som egentlig er frihetskjempere og hvem som styrer rett mot diktatur.
Forfattere og kritikere i Norge kommer stadig tilbake til spørsmålet om hva som er gode, nyskapende romaner. Orhan Pamuks siste romaner gir det beste svaret etter min mening. Ingen europeer skriver bedre og mer underholdende om de viktigste konfliktene på kontinentet i dag.
Pamuk selv for retten
Samtidig er konflikten blitt blodig alvor for Pamuk selv. Fredag i neste uke starter rettsaken mot ham. Den tyrkiske staten stevner Pamuk fordi han var uforsiktig nok til å si høyt til en sveitsisk avis at tyrkerne har tatt livet av nær en million armenere og 30 000 kurdere.
Kulturnytt, NRK P2, 7. desember 2005
Lyd og video
Se også