Slik hetses norske kvinner på nettet

I Sverige tar svenske kulturpersonligheter til motmæle mot grov hets.

SVT-dokumentaren «Män som näthatar kvinnor» viser hvordan kvinner som ytrer seg på nettet hetses.

I en video leser de opp et utvalg av hetsen de har mottatt etter å ha markert seg i offentligheten. De grove karakteristikkene går på voldelige trusler, hatske skildringer og seksuelle hentydninger.

Se videoen:

NRK.no har snakket med en rekke norske samfunnsdebattanter som kjenner seg godt igjen i forholdene i Sverige. Grov sjikane har blitt en del av hverdagen til norske, profilerte kvinner, og flere har sett seg nødt til å gjøre tiltak for å skjerme seg mot hatmeldingene.

• Les også: Netthetses på det groveste
• Les også: Tør du velge inn datteren din her?

Ble spyttet på

Louiza Louhibi er Ap-politiker og samfunnsdebattant. Hun fikk mye oppmerksomhet da hun i 2011 sto fram i VG og fortalte at hun var blitt voldtatt. I kjølvannet fulgte Fritt Ords Honnør - men også mye sjikane og rene trusler.

– Det har til tider vært helt jævlig. I begynnelsen var det spesielt ille, og det kom mye på en gang, sier hun til NRK.no.

Hun forteller at de fleste sjikanerende meldingene kommer på Facebook og andre sosiale medier. I perioder har hun følt at hun har måttet trekke seg noe tilbake fra den offentlige debatten på grunn av alle truslene som har kommet. Hun holder fremdeles jevnlig kontakt med politiet.

Mange av truslene mot henne har inneholdt ordet «kuffar», som betyr «en vantro som fortjener dødsstraff».

– En skrev at jeg fortjener å bli voldtatt på nytt og at jeg fortjente å bli drept, forteller hun.

Like før jul opplevde hun en ubehagelig episode på gata i Oslo der truslene plutselig ble mer virkelige enn de hun har fått på nett.

– Noen menn spyttet på meg og kalte meg hore og bitch, forteller hun.

Hun oppfordrer alle som opplever truende sjikane og trusler om å anmelde det til politiet. Samtidig mener Louhibi at dersom man vil delta i debatten, må man også regne med sjikane.

– Når man stikker fram hodet, må man også forstå at det alltid vil være noen som ikke liker det du sier, mener og står for – som rett og slett er uenige, og en del av disse evner ikke å diskutere på bakgrunn av fakta og kunnskap. Da går det over i rene personangrep, sier Louhibi.

Meldte seg ut av offentligheten

Sosiolog, forfatter og tidligere debattredaktør i det feministiske tidsskriftet Fett, Hannah Helseth, fikk et brutalt møte med offentligheten etter at hun som 23-åring var gjest hos Fredrik Skavlan i talkshowet «Først og sist».

– Jeg meldte meg ut av offentligheten i et halvt år etter at det skjedde og måtte bytte telefonnummer, sier hun.

Mange av meldingene hun fikk handlet om at hun åpenbart hadde et problem, og at hun burde løse det ved å ligge med noen.

– Det var en blanding av hat og seksualitet i meldingene, og det virket som om de ville både banke meg opp og ligge med meg. Den kombinasjonen var veldig ubehagelig, sier hun.

Etter hvert lærte hun seg å takle omkostningene rundt det å være en profilert feminist.

– Før leste jeg kommentarfeltene når jeg var intervjuet i nettartikler, men det gjør jeg aldri lengre. Og jeg er mye flinkere til å avvise folk som kommer for å krangle med meg på utesteder fordi de hater feminister, sier Helseth.

De siste par årene har hun gitt ut bok og laget teaterstykke. Men hun har da gruet seg til medieeksponeringen i forbindelse med lanseringene.

– Det siste jeg opplevde var å få tekstmelding fra en ukjent mann klokka åtte om morgenen som lurte på om jeg var singel. Det er mulig at de som sender ut slike SMSer burde gå på sjekkekurs, men det er dessverre fortsatt noen menn som tror de har «rett» på kvinner, sier hun.

Frigid, stygg og premenstruell

Inger Merete Hobbelstad er kommentator og filmanmelder i Dagbladet, og forteller at hun regelmessig opplever å bli hetset for det hun har skrevet. Det faktum at hun er kvinne er et sentralt element i sjikanen.

Dette er noen eksempler på angrep hun har fått i kommentarfelt og på mail.

• «Hobbelstad er ingen anmelder, bare en kvinne med kontakter som er blitt pushet inn i en jobb hun ikke har noen forutsetninger for å bekle eller fylle, rett og seltt fordi hun er kvinne. Da hjelper det ingen at hun er preget av bitterhet i tillegg. Hele anmeldelsen preges av en respektløshet og en liksomtøffhet som også er falsk»
  
• «Oj, oj, oj så bitter. Har du kanskje kort hår selv? Aldri vært en dame menn drømmer om?»
• «Du er en kreftsvulst, Hobbelstad. Hvorfor kan du ikke bare drepe deg selv og spare oss andre for ditt evneveike og destruktive vesen?»
  
• «Men denne mannevonde feministen derimot er den mest flåsete og ubrukelige idioten som får publisert skribleriene sine i et mainstream medium for tiden. Hun analyserer ikke film etter objektive parametre - hun anvender dem som et uløp for sitt (tilsynelatende) uttømmelige behov for bekreftelse av sitt facisist-feministiske verdensbilde.»

Hobbelstad opplever at responsen har med anmeldelser å gjøre, og den kjeften kvinnelige kritikere får er mer seksualisert enn det som sendes til mannlige kollegaer.

– Jeg får høre at jeg er frigid, at jeg er premenstruell, at det er lenge siden det er blitt noe på meg, med at jeg er stygg, at jeg hater menn, og så videre. Omtrent hver gang jeg anmelder actionfilmer får jeg høre, enten i kommentarfelt eller på mail, at jeg ikke burde få anmelde actionfilmer siden jeg er kvinne, sier hun.

Hun understreker likevel at de som har som jobb å ha sterke meninger i det offentlige, må tåle at folk har sterke meninger om jobben man gjør.

– Men det vemmelige er når kritikken går på kjønn og seksualitet og ikke på det vi skriver.

– Hvordan reagerer du på det?

– De første gangene jeg opplevde slik respons, ble jeg veldig oppskaket. Nå har jeg langt tykkere hud. Det går jo ikke an å ta dette personlig. Men hyggelig er det jo ikke, og det er leit å se at det finnes folk der ute som oppriktig mener at kjønnet mitt diskvalifiserer meg som kritiker og skribent. Å bli oppfordret til å ta mitt eget liv synes jeg var svært ubehagelig, sier hun.

– Drøyere i Sverige

Astrid Meland er kommentator i VG, men har gått fri for den groveste sjikanen. Hun tror feltet man opererer i har mye å si for hva slags tilbakemeldinger som kommer.

– Det hender selvsagt at folk gir kritiske og sinte tilbakemeldinger på ting jeg har skrevet, men jeg har aldri opplevd grove trusler og sjikane.

– Når jeg skriver om for eksempel samferdsel, er det få som er sinte. Man er nok mer utsatt for sjikane når man omtaler konfliktfylte saker som feminisme, islam og global oppvarming.

Hun tror at Sverige er et land med et helt annet debattklima enn i Norge.

– Jeg har et inntrykk av at det drøyere i Sverige. Der har man en større underskog av ekstreme blogger. I tillegg har det festet seg et inntrykk blant mange svensker om at mange svenske medier ikke tar opp tema som folk flest er opptatt av. Det ser ut til å skape en del frustrasjon i nabolandet vårt.

– Problem for demokratiet

Marie Simonsen er politisk redaktør i Dagbladet og en av de mest markante kvinnelige samfunnsdebattantene i dag. Hun har selv fått drapstrusler, og tror ikke folk tenker før de handler.

– Jeg har opplevd drapstrusler. Det er heller ikke uvanlig at det slenges dritt om meg på forskjellige nettsteder, og av og til kommer det direkte trusler og sjikane.

– De som sjikanerer tenker nok ikke helt over hva de skriver. Når de blir oppringt av politiet blir de sjokkerte over hvordan de har blitt oppfattet.

Simonsen mener hetsen fører til at debattklimaet i Norge mister verdifulle stemmer.

– Jeg tror vedvarende sjikane over tid kan føre til at kvinner vegrer seg for å delta i den offentlige debatten. Jeg vet om folk som har trukket seg unna den på grunn av sjikane. Det synes jeg er forferdelig og det er et problem for demokratiet.

Vil ha menn på barrikadene

Simonsen mener det på høy tid at hennes mannlige kollegaer setter fokus på problemet.

– Jeg skulle ønske at flere av mine mannlige kollegaer kommer på banen for å ta kraftig avstand fra dette. Når en som meg, som blir kalt «feministhurpe», engasjerer seg, tror jeg det har liten effekt.

– Jeg opplevde grove trusler senest for to dager siden, etter at jeg skrev en nokså hyggelig og upolitisk sak om TV-programmet «Hvem tror du at du er?». I en av kommentarene ble jeg kalt «Ottar-hore» av en person som sa han skulle ta fram barberhøvelen og ta meg.

Fikk trusler mot barnet

Marte Michelet er kommentator i Dagbladet og mener også at tilstanden i Norge er noe annerledes enn i Sverige. Men også hun fått sin dose av nettrakaseringen.

– Kvinner med en antirasistisk og feministisk profil rammes hardest av nettsjikanen i Sverige. De utsettes for en interessant miks av sextrakassering og rasistisk hets.

– Selv har jeg opplevd å få trusler på SMS med avslutningen «hilsen en nabo». Avsenderen ønsket at meg og barnet mitt skulle dø. Det gav meg en følelse av utrygghet i lokalmiljøet, og fikk meg til å se meg over skulderen. Det var ubehagelig, inntil politiet fikk avklart situasjonen.

Hun opplevde at truslene fikk nytt drivstoff etter at hun ble lagt for hat av Anders Behring Breivik.

– Jeg opplever mye hets som går på at jeg er en forræder, muslimelsker og landssviker. Spesielt etter at Anders Behring Breivik utpekte meg til «forræder i egen kategori».

– Hetsen mot kvinner som ytrer seg på nettet er seksualisert på en helt annen måte enn den som handler om menn. Og det er gjort helt med vilje. Den vanligste typen sjikane jeg opplever lyder noe sånt som dette:

• «Jeg håper for at du utsettes for «kulturell berikelse» av en gjeng somaliere/ svære negere»

– Dette er en vag voldtektstrussel som rammer veldig mange kvinnelige kommentatorer, særlig i kommentarfelt og på debattfora. Alle som framsetter grove trusler bør få en telefon av politiet. I tillegg ville det vært bra med en rettslig presedens, der noen blir dømt for denne typen sjikane, sier hun.

– Et kulturelt problem

Hanne Nabinthu Herland er en av de mest kontroversielle, kvinnelige samfunnsdebattantene i Norge. Hun lever med trusler tett på kroppen og beveger seg sjelden i offentligheten uten sikkerhetsvakter.

– Jeg tror noe av grunnen til at vi har hatt en slik utvikling er at vi er i ferd med å miste dannelsen fullstendig. Vi har ikke lenger respekt for andres syn og mangler den gammeldagse høfligheten. Dette har blitt et kulturelt problem og vi mister bakgrunnen for å gjennomføre en saklig debatt.

– Jeg foretok sikkerhetstiltak for flere år siden for å beskytte meg selv. Jeg bruker sikkerhetsvakter og kan ikke lenger ta drosje i Oslo. Drosjesjåfører og andre har kalt meg alt fra «negermadrass» til «muslimhater», så jeg har opplevd truende episoder fra mange hold.

Høflige, norske menn

Herland mottar mindre seksualiserte trusler enn flere av de andre kvinnene NRK.no har vært i kontakt med. Hun mener truslene hun opplever i stor grad er kulturelt betinget.

– Jeg får ikke mye seksuell trakassering, det er i stor grad draps- og voldstrusler. Norske menn opplever jeg som veldig høflige i forhold til enkelte fra andre kulturer der man har et annet kvinnesyn. For disse mennene er det nok mye lettere for å ty til trusler.

Hanne Nabinthu Herland mener norske kvinner til en viss grad må finne seg i å bli sjikanert på nett om de vil delta i samfunnsdebatten. Allikevel mener hun utviklingen har gått alt for langt.

– Kvinner må ta høyde for at den offentlige debatten er tøff. Kvinner er veldig følsomme, mens menn blåser mer i hva andre mener. Tåler man ikke å få dritt slengt etter seg bør man heller ikke engasjere seg.

– Jeg tar meg ikke nær av dette, for jeg vet at det er en del av gamet. Vi må lære oss å være mindre hårsåre og forstå at dette ikke er en personkritikk av deg som menneske. Men det bør ikke være et så tøft debattklima i Norge i dag at vi bør trenge sikkerhetsvakter og må leve med grove voldstrusler. Noe slikt er helt uakseptabelt.

Debatten er stengt for natten, men åpnes i morgen.