– Hvem vil du helst ha som nabo?

Det starter allerede i tenårene. Fra vinningskriminalitet eskalerer det til narkotikamisbruk, før det i 1991 virkelig går galt når han sammen med en medfange på rømmen fra Ullersmo kidnapper en politimann og en båtvakt fra havnen i Horten, kjører dem ut i skogen og stikker av med politibilen.

Neste dag blir 25-åringen pågrepet i Nesbyen.

– Det var mye alvorlige greier jeg drev på med, sier Trond Henriksen til NRK.no.

Nett-TV: Se alle sendte episoder av Jakten på Norge

God nabo eller tikkende bombe?

I dag jobber han som programleder i Radio Prime Halden, driver med forebyggende arbeid og har vært aktiv i samfunnsdebatten i over 15 år. For ham kom vendepunktet da han i 1994 fikk tilbud om å være med på pilotprosjektet «Stifinner’n» under soningen i Oslo fengsel.

Deler av fengselsoppholdet og deltagelsen i rehabiliteringsprogrammet er med i filmen «Store gutter gråter ikke», en dokumentarfilm som ble vist på kino og i dag brukes i skoleundervisning.

Les også: Slik er rangordningen i norske fengsler

Programmet var et av de aller første av sitt slag der det fokuseres på å gi de innsatte behandling i overgangen til frihet. Statistikken viste at det var altfor lett for rusmisbrukere å havne utpå igjen etter en løslatelse. Det ønsket kriminalomsorgen å gjøre noe med.

– De årene ga meg mye nyttig bagasje for å klare veien frem til her jeg er i dag. Jeg lærte om konsekvenser, å kjenne meg selv, få nye interesser og rett og slett være glad i livet, forteller 47-åringen.

Han mener folk bør stoppe opp og tenke seg bedre om før de kritiserer fokuset på behandling og rehabilitering i stedet for strenge fengselsstraffer i Norge.

– Alle skal tilbake i samfunnet en gang. Hvem vil du helst ha som nabo: En som har fått hjelp og veiledning på veien, eller en isolert, følelsesblokkert bombe?

Les også: Studietilbud lokker innsatte til Halden fengsel

Drukning og halshugging

Den norske kriminalomsorgen har på ingen måte alltid vært like human som i dag. Landet praktiserte dødsstraff frem til 1876, unntaket var landssvikerne som ble henrettet i årene etter andre verdenskrig. Dødsstraff for forbrytelser begått i krigstid ble ikke fjernet fra straffeloven før i 1979.

Mens landssvikerne etter krigen ble dømt til døden ved skyting, var den primære henrettelsesmetoden i Norge på 1800-tallet halshugging. Bjørnstjerne Bjørnson overvar selv en offentlig henrettelse i hjembygda da han var sju år gammel, og skrev senere om episoden i teksten «Et stygt barndomsminne».

Søndagens Jakten på Norge på NRK1 handler om «forbryteren». Der vil du blant annet se en nervøs Per Sinding-Larsen legge seg selv under øksen i et forsøk på å gjenskape scenen slik Bjørnson opplevde den i 1839.

(Artikkelen fortsetter under videoen)

Tvangsarbeid

Da Grunnloven ble skrevet i 1814, understreket eidsvollsmennene viktigheten av å få en ny straffelov på plass så raskt som mulig. Fortsatt var nemlig offentlig pisking, drukning og avkutting av kroppsdeler tillatte straffemetoder, selv om de ikke ble brukt i praksis. En ny straffelov var imidlertid ikke på plass før i 1842, da med fengselsstraff, straffarbeid og dødsstraff som de primære straffeformene.

– Alvorlige forbrytelser ble gjerne straffet med slaveri, altså svært tungt straffarbeid. Løsgjengere og «moralsk fordervede personer» kunne settes i tukthus for å arbeide og få opplæring i kristendomskunnskap, forteller Jørn Øyrehagen Sunde, professor i rettsvitenskap ved Det juridiske fakultet, til NRK.no.

– Helt inn i mellomkrigstiden ble slike «arbeidsleire» benyttet, blant annet på alkoholikere og fedre som ikke betalte barnebidraget sitt.

Tanken om rehabilitering av de innsatte er altså ikke noe som plutselig dukket opp med «Valle-meldingen» i 1978, men fokuset på å se utfordringene til hvert enkelt individ kom ikke før mot slutten av 80-tallet.

Begynte som fangevokter

– Jeg startet å jobbe i fengselsetaten på 1980-tallet. På den tiden var det mye uro i norske fengsler, vi hadde blant annet to drap, narkotika på innmarsj og innsatte med ubehandlede psykiske problemer, forteller fengselsleder Are Høidal i Halden fengsel til NRK.no.

I løpet av 1990- og 2000-tallet har fengselsbetjentene gått fra å være fangevoktere som sto og passet på at ingen stakk av, til å bidra aktivt i fengselsmiljøet. Ifølge Høidal er det stort sett en god tone i norske fengsler i dag.

Les også: Tøffel-opprør i Halden fengsel

Det er imidlertid en utfordring at fangebildet har endret seg de siste årene etter hvert som stadig flere utenlandske kriminelle soner i norske fengsler.

– Vi vet mindre om de som kommer, noe som gjør rehabiliteringstanken mer utfordrende. I tillegg skal vi ikke fokusere på tilbakeføring av dem som skal sendes ut av landet etter endt soning, forklarer fengselslederen.

Ingen tvangsbehandling

Det er også et viktig poeng at all deltagelse i rehabiliteringsprogrammene må være frivillig.

– Vi kan ikke tvangsbehandle folk. Det er ikke alle som vil innse at de har et problem, eller ønsker hjelp til å komme seg ut av miljøet. De må selv ta ansvar for eget liv, vår jobb er å legge til rette for det og motivere dem, sier Høidal.

Han leder et av landets mest moderne fengsler, som også har vakt oppsikt langt utenfor landets grenser. Halden fengsel er et høysikkerhetsfengsel uten gitter foran vinduene og massive, skremmende vegger. Her soner både drapsmenn og andre kriminelle med lange fengselsdommer. Aktivitetsbygget er utformet som et miniatyrsamfunn med skole, butikk, servicekontor og bibliotek.

Les også: Halden fengsel nominert til interiørpris

– Vi har fått ekstra ressurser slik at fengselsbetjentene kan være til stede i alle situasjoner over alt, det er den beste sikkerheten man kan ha. Fengselet fokuserer mye på motivasjon og endringer, forteller fengselslederen.

Lange soningskøer

Hans største hjertesukk er imidlertid at de lange soningskøene gjør rehabiliteringsarbeidet vanskeligere for kriminalomsorgen.

– Politikerne må begynne å se hele straffesakskjeden under ett. De har bevilget ekstra mye penger til politiet de siste årene, slik at de kan etterforske og straffeforfølge flere forbrytere. Samtidig har de ikke økt volumet i kriminalomsorgen, så mange ender opp i soningskø, påpeker Høidal.

Les også: Behandlingstilbudet forsvant da psykiateren pensjonerte seg

Tilbakefall

Ekskriminelle Trond Henriksen holdt seg nykter i syv år før han fikk et tilbakefall. Sin siste dom sonet han i Halden fengsel i 2010, dit han søkte seg på eget initiativ etter en narkotikadom i Sverige.

– Der fikk jeg jobb i Radio Inside, som er et samarbeidsprosjekt mellom Halden fengsel og Radio Prime. Etter løslatelsen fikk jeg fortsette i Radio Prime, og nå har jeg vært programleder her i to og et halvt år, forteller Henriksen.

Les også: Storberget: Tilbakefall er veldig menneskelig

Nett-TV: Status Norge - bak murene

Ønsker lengre dommer

Han mener en av de største utfordringene i dag, er risikoen for at publikum mister troen på rettssystemet på grunn av korte fengselsstraffer for alvorlige forbrytelser.

– Problemet er ikke at vi har for lave strafferammer, 21 år er sabla lenge i fengsel. Problemet er at folk mister rettsfølelsen når man får lengre straff for bankran enn voldtekt, sier 47-åringen.

Han mener det er på tide at rettsvesenet lærer seg å bruke strafferammene i tråd med hva publikum forventer, og ber politikerne gjøre jobben sin og si ifra.

– Hvis man faktisk hadde fått 8–10 år for voldtekt, slik strafferammen legger opp til, og ikke bare 1–2 år, hadde det vært mer i tråd med befolkningens rettsfølelse. Slutt å være så feige overfor Høyesterett, en gang må være den første hvis man skal få økt straffenivået!