NRK Meny
Normal

Sladrehank skal selv ha bank

- Jeg har hørt at dattera di er et ludder.

Illustrasjonsfoto

Sladder er en uting. Bildet er arrangert.

Foto: Else Karine Archer / NRK

Okei. Veldig satt på spissen, men det er pokker meg ikke langt fra at folk faktisk kan finne på å kalle andre folks døtre for ludder. I det pakistanske miljøet er det mye sladring, og alle går rundt og er bekymra for at barna deres finner på noe tull som vil føre til sladring om deres familie.

Skulle de gjøre det, er det i hvert fall viktig at det holdes tett om det. Dette gjelder naturligvis ikke bare pakistanere, også folk fra Midtøsten til små norske bygdemiljøer, har en sladrekultur. Det er i hvert fall slik jeg opplever det.

Hvorfor skal andre bry seg om hva JEG gjør? Og hvorfor skal jeg bry meg om hva andre tenker om meg? Strengt tatt gjør jeg ikke det i så stor grad, men jeg vet at foreldrene mine bryr seg. Det er jo ikke noe kult å bli snakket dritt om.

Avhør i taxien

Jeg møtte på ei pakistansk venninne av meg, og vi snakket lenge om nettopp sladrekulturen. Hun hadde hørt rykter om seg selv, om at hun røyket og om at hun tydeligvis hadde råklina med en fyr ute på byen, enda hun verken røyker eller drar ut for å feste.

Jeg forstår ikke hvordan slike rykter blir til, og hvorfor stiller ingen spørsmål til vedkommende som har sett dette. Hva gjorde DE midt på natten ute på byen? Hmh?

Sladder

Noen er mer utsatt for sladder enn andre.

Foto: SCANPIX

Det er ikke slik at jeg finner på så mye som ville vært en skam for foreldrene mine, men det plager meg likevel. Til tross for at jeg er i Oslo, langt nok borte fra folk som kan kjenne meg igjen, føler jeg meg sett.

Når jeg går forbi taxiene på Grønland er jeg beglodd, og jeg liker ikke de gangene jeg tar taxi sent på natten, at sjåførene skal stille meg spørsmål som ”hvor kommer du fra”, ”bor du alene”, ”hva synes foreldrene dine om dette” og ”hva heter du til etternavn”. En føler seg jo litt på avhør.

Et spørsmål om ære

Jeg skulle ønske jeg kunne gjøre hva jeg ville. Det betyr ikke at jeg nødvendigvis hadde gjort det, men jeg skulle likevel ønske at jeg hadde friheten. Friheten til å, ja, for eksempel være et ludder, uten at noen kaller meg for ludder.

Og igjen. Det betyr jo ikke at jeg ønsker å være det.

Hvorfor sladrer folk? Er det en forsvarsmekanisme? Kanskje folk er så redde for at deres ære skal krenkes (for noen betyr jo ære mer enn for andre) at de må ta andre, før de selv blir tatt. Det de ikke skjønner er at de legger hindringer for andre til å kunne leve livet de ønsker å leve.

Jeg syns ikke at man skal leve et liv der man må bekymre seg og tenke "men hva kommer de andre til å si om oss"? Det der er ikke frihet.

Det var en gang en klok fyr som sa "jeg respekterer deg som menneske, men jeg tar avstand fra holdningene dine". Hvis flere hadde tenkt slik hadde det vært fred på jorden.

Hva synes du? Er det greit med litt sladder? Kommentér her.