NRK Meny
Normal

Skyld og skam

Da Hannah Arendt lette etter et passende tema for sitt doktorgradsarbeide i filosofi i midten av 1920-årene kom hun over dagbøkene etter den jødiske berlinerlinnen Rahel Varnhagen. Varnhagen skammet seg over sin jødiske bakgrunn, hun hadde en rekke kjærlighetsforhold som alle havarerte – og hun diskuterer dem med seg selv i dagbøkene sine. I Rahel Varnhagen fant Hannah Arendt en samtalepartner som hjalp henne å forholde seg til den kjærligheten hun selv følte til Martin Heidegger. Men Rahel Varnhagen fikk også betydning for Hannah Arendt fordi hun fikk impulser til å tenke omkring sin egen jødiske identitet. Vi husker at Hannah Arendt ikke så på seg selv som jøde, men som tysker da hun var ung. Hun rakk imidlertid ikke å arbeide særlig lenge på avhandlingen før både hun selv og hennes undersøkelse var uønsket ved tyske universiteter. Men Hannah Arendts begrepsapparat i avhandlingen om Varnhagen virker avklarende på oss ennå i dag.

Hør: Studio Sokrates om Hannah Arendt og Bill Evans, del 5, 22. mars 03

Paria

betyr utstøtt. Det er mange måter å forklare dette begrepet på, men jeg har lyst til å gå til jobben litt annerledes enn Arendt – for da kan kanskje begrepet paria få en ny aktualitet. Antropologen Marianne Gullestad skriver i en av bøkene sine om det hun kaller for kulturreiser som mange av oss i etterkrigstidens Norge har foretatt. Det hun sikter til er beskjeden vi fikk fra mor og far om å skaffe oss en utdannelse og å bli til noe.

Det tok vi alvorlig, reiste hjemmefra, ble liggende ved ett eller flere universiteter i noen år, jobbet litt her og der, kanskje stipendium til utlandet, en forlovelse heves: Kort sagt vi la ut på en kulturreise som varte i ti-femten år. Noen av oss oppdaget etterpå at vi ikke hadde noe sted å reise hjem til. Fordi vi var forandret. Blitt til noe annet enn vi var den gang da vi sto med kufferten i handa og reiste ut. Man reiste ut som en grønnskolling, men en anerkjent grønnskolling. Og kom hjem som magister i statsvitenskap eller avdelingsleder i PPT-tjenesten – og utstøtt, ute av stand til å finne tilbake til den inkluderende anerkjennelsen man hadde som grønnskolling.

Parveny

betyr oppkomling, eller en som nettopp er ankommet. Det er rollen vi tildeles og tar i mot når vi finner det stedet vi vil slå oss ned, stifte familie, arbeide, elske, lide og dø på. Hvis dette ikke er hjembygda vår – blir vi parvenyer. For å bli i bildet fra forrige avsnitt så kan man med en viss rett si at mor og far lurte oss i en felle: Vi tok utdannelsen – men ble utstøtte, vi får yrke, ektefelle og nytt livsrom, men blir parvenyer. Og det er ut av denne fellen Hannah Arendt vil vise oss i sitt arbeide om Rahel Varnhagen. Men hvordan?

Rettigheter

Hannah Arendt tenker seg at vi – enten vi er paria eller parveny – at vi i kraft av å være til, rett og slett – har rettigheter. Enten vi er handicappet eller kleptomane, jøder eller katolikker, nordlendinger eller svensker – så har vi de samme fundamentale politiske rettighetene som sikrer oss en individuell suverenitet. Men disse rettighetene må erobres og forsvares.

Det gjelder å stå fram som paria eller som parveny – og å hevde sin identitet i fellesskapet som den man er. Bare slik kan man forsvare prinsippet om politiske rettigheter på tvers av sosial og økonomisk ulikhet. Selv synes jeg Arendt nærmer seg Jean Paul Sartre og Simone de Beauvoir sin eksistensfilosofi på dette punktet: Man velger sine liv – og gjennomfører valgene i full visshet om hva man gjør. Den største faren er å la seg drive med – i falsk bevissthet om at livet er noe som hender med oss…

Bill Evans

Det er mulig å undersøke livet og musikken til Bill Evans i dette lyset. Ingen benekter i dag at den helt ukjente pianisten, parvenyen, Bill Evans preget Miles Davis og hans evig berømte album Kind of Blue. Knut Borge framholder at den unge Evans – en ung, begavet pianist som kjemper for å utvikle sin egenart, samtidig som han arbeider som sidemann på andre bandlederes premisser.

Han er akkurat i den samme situasjonen, musikalsk sett – som Hannah Arendt beskriver etter å ha studert forfatterskapet til Rahel Varnhagen. I 1957 gjorde den stillfarne Evans en innspilling med den mye mer koleriske og eruptive bassisten Charles Mingus – forøvrig er det interessant at Mingus valgte seg Evans, han må ha hørt kvaliteter hos Evans som han mente han kunne bruke i sin egen kunst. Musikkopplysningene finner du nedenfor – men poenget er igjen: Evans kommer inn hos Mingus som parveny – og må gjøre seg gjeldene i sekstettens fellesskap. Det klarte han.

Ukas filosofinøtt

Ovenfor har jeg eksperimentert litt med Arendts bruk av begrepene paria og parveny. Kan hende har jeg havnet på viddene (igjen). Hva tenker du om bildene mine ovenfor? Send en e-post til Studio Sokrates

Musikken

1 Med Charlie Mingus: East-Coasting

2: A little taste

Kompon. : ADDERLEY, "CANNONBALL" JULIAN EDWIN (1928-75)

Utøver : ADDERLEY, CANNONBALL (USA) (AS) + MITCHELL, BLUE (USA) (TP) +

EVANS, BILL (USA) (KLAVER) + JONES, SAM (USA) (BASS) +

JONES, PHILLY JOE (TR)

Genre : JAZZ

Besetn. : KVINTETT

Innspilt: 19580701 Utgitt: 19890000 Spor: 0006 Tid: 0434

Platetit: PORTRAIT OF CANNONBALL

Merke-nr: RIVERSIDE OJCCD 361 2

Medium : CD Antall: 1

Studio Sokrates, lørdag 22. mars, 2003: Hannah Arendt og Bill Evans, del 5