Skulptur på sporet av den tapte tid

Norsk skulpturbiennale, Vigeland-museet, Oslo, til 5.2.

Norsk skulpturbiennale arrangeres som et samarbeidsprosjekt mellom Norsk billedhuggerforening og Vigelandsmuseet. Den første biennalen ble avholdt i 1999. På grunn av renovering av museet har det gått tre år siden sist.

Maskin og menneske

Skulpturbiennalen 2011 har menneske og maskin som sitt tema. Det handler om møtet mellom kunstneriske og industrielle prosesser.

Utstillingen favner skulpturer skapt av vridde jernelementer fra industrien, gammelt verktøy, maskindeler- eller uttrykk som mer indirekte tematiserer forholdet mellom det menneskelige og det mekaniske.

Ro

Jeg liker Jon Gundersens hyperestetiske knallrøde romaskin hengt opp mot en bakgrunn av bølgeblikk.

Verket fungerer som et tredimensjonalt maleri, eller som en stringent senmodernistisk skulptur. Dette arbeidet skapt med et prisbelønt designobjekt som det helt sentrale element, kan forstås som en humoristisk problematisering av de vanntette skottene mellom industriell formgivning og kunst.

Romaskinen er en innretning, der mennesket fremstår som favnet av mekanikken, så å si i maskinens vold. Likevel er det mennesket som gjennom rå muskelkraft driver maskineriet - så her berører Gundersen en klassisk tematikk knyttet til hvem som har kontrollen – maskinen eller mennesket. Jeg liker også Sverre Wyllers verktøyskulptur, en skjør oppsats av gigantiske, gamle skiftenøkler og stenger.

Retrofokus fungerer ikke så godt

Utstillingen er med andre ord ikke uten sine klare høydepunkter. Men jeg opplever nok valget av tematikk som litt underlig.

Man forventer at en skulpturbiennale på et vis skal ta tempen på denne uttrykksformens status i samtidskunsten, hva er en skulptur i dag, skal den spørre, hva er cutting edge innenfor den tredimensjonale kunsten?

Det er selvfølgelig spennende og viktig at man i kunsten favner historien; nostalgisk og reflekterende. Historien er en levende dimensjon ved øyeblikket, men som et helthetsperspektiv for en biennale mener jeg at et slikt retrofokus ikke fungerer så godt.

Nostalgisk tilbakeblikk

Naturligvis bruker vi fremdeles maskiner av ulik art hele tiden, men maskinen er ikke lenger et vesentlig tema, den er blitt en selvfølge. Maskinen i dag er ikke som i industrialderen; brølende, skitten og deilig.

Futuristene hyllet på begynnelsen av 1900-tallet maskinen fordi den var noe relativt nytt, den representerte en flunkende ny tid, de favnet denne nye tiden med en lyrisk, aggressiv energi. Når Sverre Wyller mer enn hundre år senere skaper en skulptur av enorme skiftenøkler har det ingenting med fremtiden å gjøre, det må forstås som en (bevisst) nostalgisk refleksjon over en virkelighet som er i ferd med å forsvinne.

I dag er det en helt annen – like mektig, fascinerende og utfordrende teknologisk univers som spiller hovedrollen, nemlig informasjonsteknologien. Her finner vi et vel så interessant, og vår tid helt klart mer relevant estetikk som man kunne tatt fatt i.

Rammen gjør arbeidene tilbakeskuende. Selv om det er mange interessante arbeider gjør rammen at hele utstillingen oppleves som sterkt tilbakeskuende og lite relevant.