Den verste mor som tenkes kan

– Dette er en bok om hvor vanskelig det er å kombinere morsrollen og kunstnerrollen, sier Patrick Gale. Han hadde skrevet mange romaner om spenninger mellom mødre og sønner før han slo til med den mest utfordrende mor han kunne tenke seg:

– Hun måtte bli kunster og i tillegg bipolar. De fleste kunstnere - også forfattere - er nødt til å være fullstendig selvopptatte, skal de kunne skape stor kunst. Rachel, som er moren i min roman, har i tillegg en psykisk lidelse som gjør henne ustabil, forteller Patrick Gale.

Traff med gåten om en mor

Engelskmannen hadde gitt ut romaner i nærmere 20 år før han fikk sitt store, litterære gjennombrudd med romanen «Notater fra en utstilling». Over natten fikk han 200 000 nye lesere:

– Jeg tror boken har truffet så godt fordi den skildrer barndom og sårbarhet. Jeg har selv både venner og familie med psykisk sykdom og visste at den romantiske myten om «det gale geniet» er milevidt fra den vanskelige hverdagen slike lidelser fører med seg.

I «Notater fra en utstilling» får vi historien om Rachel Kelly. Det vil si, vi får brokker av et liv, fortalt hulter til bulter, dels av de voksne barna som etter morens plutselige død må rydde opp i tingene hennes, dels via notatene som innleder hvert kapittel - en slags rød tråd som binder de små historiene sammen.

– Jeg hadde skrevet ut de ulike minnene om Rachel som små noveller og ante ikke hvordan jeg skulle komponere dem til en helhet. Så fikk jeg idéen om å la notater til en fiktiv minneutstilling over Rachel innlede hvert sitt kapittel. Notatene beskriver konkrete gjenstander som betydde noe for henne i livet hennes.

– Idéen om tingene og deres betydning fikk jeg da jeg selv ryddet etter min fars død. Da så jeg hvor mye historie som faktisk ligger i tilsynelatende verdiløse gjenstander, forteller Patrick Gale.

I romanen skal det vise seg at ingen, verken ektemannen Antony eller barna, visste hvem Rachel egentlig var. Hun har til og med løyet om sin egen identitet, som hun skiftet etter en flukt fra et psykiatrisk sykehus i ungdommen.

Også vakre øyeblikk

Romanen skildrer ikke bare de vonde sidene ved å vokse opp med en ustabil mor. Gale beskriver for eksempel Rachels fødselsdagsritual; når barna har fødselsdag, får de hver og en sin egen dag alene med mor, med alle (overkommelige) ønsker oppfylt.

– Det er vakre øyeblikk. Her gir Rachel det ene barnet full oppmerksomhet. Men det skal ikke mye til for at noe kan gå galt. Jeg husker selv fra barndommen situasjoner der jeg var full av forventning, og der skuffelsen over at det ikke ble som jeg hadde håpet, ble desto større. Denne sårheten har jeg villet få frem i boken, sier Patrick Gale.

Den dagen jeg møter ham i Oslo, har han allerede vært og sett Munch-utstillingen i Nasjonalmuseet. Selve Munchmuséet skal han besøke senere på dagen.

– Jeg er opptatt av kunst. Men bare som en interessert amatør. Så da jeg skulle dikte meg inn i en billedkunstner i denne boken, skrive så mye om former og farger, lot jeg biter av teksten gå til «godkjenning» blant gode kunstnervenner hjemme i Cornwall, forteller han.

– Jeg bor på den aller siste gården i England. Hvis du tenker deg at England har en tå, bor jeg ytterst på neglen, sier Gale, som mener landskapet i Cornwall har preget ham som forfatter.

– Det er storslått og romantisk, og jeg er jo en romantiker. Samtidig går det an å få fred der, når man ikke lar seg vase vekk av Facebook, smiler han.

Beveget av kvekermiljøet

Kvekerne har en stor plass i romanen, hvorfor?

Patrick Gale smiler, men er alvorlig:

– Skulle jeg først skildre en mor i ubalanse, en kvinne som er på selvmordets rand i det vi møter henne, så måtte jeg finne en usedvanlig tålmodig partner til henne. Hvis ikke ville hun rett og slett dødd, og det hadde ikke blitt noen bok! Valget falt på Antony; jeg gjorde ham til kveker, oppvokst i Cornwall. Kvekerne har en utrolig god statistikk som frivillige ved mentalsykehus og som omsorgspersoner. De er verdens mest tålmodige mennesker, og lar aldri noen i stikken, sier Gale, som ble beveget da han besøkte kvekermiljøer i forberedelsene til romanen:

– Jeg innrømmer gjerne at jeg ble forført av denne trosretningen. Kvekerne er åpne og overbærende for annerledes tenkende, deres møter er preget av stillhet fremfor prekener. Du trenger ikke tro på Gud, det viktigste er troen på godheten og potensialet for godhet som ligger i et hvert menneske, sier Gale.

Ingen fasit

Et gjennomgående lokkemiddel gjennom denne historien, er spørsmålet Hvem var egentlig Rachel Kelly? Det er ikke sikkert noen får det endelig svaret på det:

– Hennes nærmeste oppdager at hun har løyet for dem. Hun har presentert en versjon av seg selv som ikke stemmer overens med offisielle papirer. Jeg tror ikke en gang Antony får samlet alle bitene i puslespillet.

–Jeg liker tanken på at det bare er leseren som kan leke Gud og få den hele og fulle historien, sier Patrick Gale.