Skremmende vakkert

Den franske teaterkunsteren Gisèle Vienne er kjent for sine mørke univers.

Forestilingene hennes er gjennomarbeidede, estetisk noe helt for seg selv, og hun gir publikum en total kunstopplevelse: Scenebildet er som et mørkt naturalistisk skogsmaleri, lydbildet er tett, mettet og intenst.

Forestillingen berører alle sanser. Skulpturell tåke og nydelig lyssetting skaper en mørk, underlig, skremmende skog.

I den kan alt skje.

Mørke drifter

Man kan like det eller ikke. Vienne utforsker menneskenes dypeste mørke tanker og drifter i sine forestillinger. Det er voldelig, noen ganger også med seksuelle undertoner.

«This is how you will disappear» åpner med ei jente som ligger nærmest livløs i skogen, og en mann et par meter bortenfor henne. Han sitter med ryggen til publikum og gjør noen hastige, voldsomme bevegelser. Hva gjør han? Dreper han noen? Vi får ikke se. Allerede fra starten pipler mørket frem.

Snart reiser de to seg. Hun er en turner, han hennes trener. En mørk treningsøkt i skogen kan begynne.

Arketyper

Trenerens autoritet, turnerens perfeksjonisme og en rockestjernes undergang forteller oss noe om det å være menneske i dag. Gjennom disse tre stiliserte skikkelsene vokser ubehaget, alle pirker de hull på en verkende byll, og det som velter ut er ikke nødvendigvis pent.

Like fullt er det vakkert. Det er stilisert og naturalistisk på en gang. Skogen består av ekte trær, gress, løv og pistrete greiner. Levende rovfugler peker mot grunnleggende drifter, og i dette landskapet beveger de tre skikkelsene seg.

De tre kan ses på som arketyper fra populærkulturen: Turneren symboliserer det ambisiøse, nærmest meningsløse perfekte perfekte, og når treneren sier «Be perfect today or I’ll kill you and throw your body in the river» vet vi at han kan gjøre det. Han kan.

Så kommer tåken.

Tåke

Fujiko Nakayas tåkeinstallasjoner fyller rommet tre ganger og deler stykket opp. Når det blir for mørkt, når tilskueren selv må spinne handlingen videre, kommer tåken.

Sammen med fantastisk lyssetting fyller den salen på forskjellig vis hver gang, og fuktig lukt av skog rekker helt til bakerste pubikumsrad. Hva skjer i tåken? Det får vi ikke svar på.

Noen deler av forestillingen er svært vakre. Voldsestetikken er gjennomgående, og når voldelige handlinger skjer på scenen, er også dette estetikk. Intensiteten i forestillingen er varierende og dalende på et par punkter, men tar seg alltid opp.

Det er lite tale i forestillingen, kun et par monologer (der den ene må kunne ses på som en form for dialog), men mer tale trengs heller ikke. Jonathan Capdevielle, som har alle replikkene, er en gjenganger i Viennes stykker, og er god på balansegangen mellom det autoritære og det desperate.

Perfeksjon og undergang

Kontrastene er sterke i «This is how you will disappear». Mellom det lyse og det mørke, det pene og det stygge, det som er lov og det som er forbudt.

Det perfekte eksisterer ikke uten lidelsen. Lysten og marerittet går hånd i hånd. Skjønnheten balanserer tett mellom perfeksjon og undergang. Og naturens drifter vinner.

Gisèle Vienne har sagt at gjennom kunst kan man oppleve og imøtegå de mørkeste ønskene og driftene som bor i enkeltmennesket. Gjennom kunst kan man leve disse driftene ut – i stedet for å leve dem ut i eget liv.

Slik opprettholder man samfunnets krav om og behov for balanse, kardemommelov, hva som helst, slik opprettholder man nestekjærlighet og humanisme – og får samtidig kjent på mørke drifter og behov uten å leve dem ut i praksis.

Det urgamle teateridealet om renselse, katarsis, står sentralt i Viennes scenekunst. Det totale kunstbildet gjør at hele sanseapparatet berøres, Vienne berører også fysisk med tåke mot hud, lukt, fuktighet, musikk, lys og video.

Ambisiøst

Et ambisiøst prosjekt. Fungerer det? Opplever man katarsis? Det er i alle fall vanskelig å koble forestillingen ut for den som sitter i salen.

Tåken som prikker mot huden kan man ikke tenke bort. Publikum går gjennom et estetisk voldsforløp, og katarsis kan forekomme på mange måter. Kan hende er det ikke nødvendigvis renset man føler seg etterpå.

Noen vil nok gjøre det. Andre blir skremt, noen blir kvalme, slik opplevelsen var på BIT Teatergarasjen i Bergen under norgespremieren. Andre opplever skjønnhet.

Uansett blir man rikere av Viennes forestillinger. Bare tåkeleggingen kan gjøre noen og enhver lykkelig. Lukten av skog likeså. Rovfugler på scenen er skremmende fascinerende.

Viennes prosjekt er dypt menneskelig og samtidig dypt filosofisk. Anbefales på det varmeste.