Skremmende normalt

Ved siden av Jon Fosse er svenske Lars Norén en av Nordens mest markante og mest spilte dramatikere. Derfor er det stort når hans nye stykke Lys har urpremiere på Det norske teatret. Norén har gjennom mange år hatt et spesielt nært forhold til nettopp dette teateret, og det er heller ikke første gang ett av hans stykker har urpremiere her.

Minimalistisk

Norén er en dramatiker som liker nakne rom med klang. På Scene 2 på Det norske teatret spilles Lys ut i en stort, svart scenerom – alt er svart, bortsett fra en Clas Ohlson-pose som står inntil en vegg. En tralle med noen stoler står til høyre for midten, og langs veggene henger runde gatelykter. Det er alt. Det minimalistiske scenebildet stemmer med Eirik Stubøs regi, virkemidlene er nøye planlagt, de gjør rommet vakkert med en anelse av noe grusomt i seg. Men mer om det senere.

Rådville

En sønn, en far og en datter kommer inn i rommet. De er stille. Mor og kone har nettopp tatt livet av seg. Ingen skjønner noe.
Og det er egentlig dette som skjer, det er dette det handler om: Etter tragedien, hva da? Hva gjør de nærmeste? Hvem er de? Hva skal de finne på? Hva skal skje den neste timen, de neste minuttene? Det er en på mange måter gjenkjennelig situasjon. De fleste har en eller annen form for tapserfaring, kanskje ikke gjennom en mors selvmord, men like fullt et møte med døden. Stykket stiller grunnleggende spørsmål om sorg og sorgreaksjoner.

Utilstrekkelig

Og det er her det blir skremmende normalt. Reaksjonene til far, sønn og datter er så normale. De lever videre. Snakker litt om mor, om hvorfor hun gjorde som hun gjorde, de går på jobb, eller de gjør ingen ting. Far, spilt av Svein Tindberg, innleder et forhold til hun som vasker i sykehuskantinen, han flørter dempet, men lever videre. Han møter barna sine, men møter dem likevel ikke. Det er ikke noe egentlig rom der for å snakke om sorgen og det som er hendt.

Det samme gjelder sønnen, som spilles av Tobias Santelmann. Han går på jobb på ICA, treffer venner, lever tilsynelatende normalt. Innimellom glimter det til av sinne over det moren har gjort. Innimellom ser vi at han har det vondt, men vi ser også at han bærer det på innsiden, og der skal det få bli.

Kirsti Stubø som datteren er den eneste som forsøker å sette ord på det som har skjedd. Hun forsøker, selv om hun ikke når inn hos de andre. Dermed blir ord fattige i dette stykket. Ordene og teksten strekker ikke til for å beskrive tapet, tilstanden og følelsene.

Snø

Her er det virkemidlene blir viktige. Tidlig i stykket begynner det å snø, bare noen få fnugg. Det gir både kos og kulde til scenerommet. Flere ganger i stykket stopper skuespillerne opp, stiller seg på linje og ser taust ut mot publikum. Nyansene i uttrykkene fra gang til gang er ikke stor, og det er nesten skremmende. Men det er også ett av sorgens bilder. Mens de står slik, spilles utdrag av Franz Schuberts Winterreise og Schwanengesang. Og så begynner det å snø. Først litt, så laver det ned. Disse bildene sier det som ordene ikke kan i denne sammenhengen. Det er det eneste virkemidlet som brukes, og det er nærmest likt fra gang til gang. Likevel fungerer det. Snøen pakker lidelsen inn og lar lammelsen stå igjen.

Vakuum

En kan ta seg i å undre hvorfor stykket ikke griper mer der og da, hvorfor det ikke når lenger inn med en slik tematikk. Litt av svaret er at her ropes det ikke. Stykket er ikke over når applausen er ferdig, Norén har skrevet en tekst som først får sitt egentlige liv når den får jobbe videre hos tilskueren. Ettervirkningene og refleksjonen er en sentral del av denne typen dramatikk. Karakterene gjennomgår ikke noen stor utvikling i stykket, for hendelsen har allerede skjedd. Vi møter dem i vakuumet som oppstår etter en tragedie. Og i det vakuumet er alt nærmest normalt. Humoren er lun, det meste er rolig.

Snikende

Mer enn det er skjellsettende, er dette stykket snikende uro. Teksten er viktig, men likevel ikke viktig. Det er også et stykke man kan la være å la seg engasjere av. Men det er også et stykke med mange åpninger. Slutten er ikke den sterkeste delen av stykket, og i sum er det heller ikke store ting som skjer. Slik sett er det lite å henge seg fast i. Det som kunne vært stort, som å hente morens eiendeler på sykehuset, blir lite i det tette snødrevet. Lys er et stykke man enten stenger ute eller kommer i møte.