Lene Kaaberbøl
Skammarkrigen
Det norske samlaget 2004
Oversatt av Øystein Rosse
Det ryktes at Lene Kaaberbøls bøker om skammerens datter, Dina, skal bli film. Det sier jeg ingenting på, så dramatisk og utpreget visuell "Skammarserien" er. Men aldri i verden om noen film kan bli like skummel som disse bøkene!
Overnaturlige evner
"Skammarkrigen" er den fjerde og siste boken om Dina, som har arvet skammerens gave av sin mor og slangens gave av sin far. Å være skammer betyr at man kan få alle mennesker til å skamme seg, til å innse sine ugjerninger, bare ved å se dem inn i øynene. Slangens gave er evnen til å gjøre seg usynlig, det er illusjonistens magiske kunnskap i å villede andre mennesker om deres oppfatning av virkeligheten. Begge gavene kan brukes til det gode, men også til det onde.
Vi er i et tradisjonelt fantasy-miljø; her er landsbyer og borgfyrster, kamp mellom sterke og modige menn på den ene siden og usle maktmisbrukere og forrædere på den andre. Drager og magiske evner er ingredienser Kaaberbøl turnerer med dyktig hånd, det meste synes sannsynlig og troverdig innenfor Dinas univers.
Gode skildringer
Det som i alle fall er troverdig, er skildringene av følelser som redsel, tvil, sjalusi, sinne og mot, som ikke bare dukker opp i de store, dramatiske kampene som utkjempes mellom de gode og onde krefter. Nei, motet og rettferdigheten settes like mye på prøve i de tette relasjonene mellom Dina og søsknene, og mellom Dina og foreldrene. For også oppdagelsen av egen identitet, og valget mellom å rette seg etter - eller løsrive seg fra sin egen slekt er temaer i denne serien, som avsluttes med en roman så forrykende dramatisk at jeg spør meg selv: Hvor mye ondskap tåler barn å lese? For også "helter" kan knekkes, med tvang, og tvinges til å gjøre de grusomste gjerninger.
Utspekulert ondskap
I "Skammarserien" er borgfyrsten Drakan den inkarnerte ondskap. Han er også den eneste som kan se skammeren i øynene uten å føle det minste snev av skyld. Han bruker barn som gisler, får dem til å innordne seg ved den usleste inndoktrinering, han sender dem som barnesoldater i fronten ut i krigen.
Kanskje er det slik at voksne lesere vil reagere sterkere enn barn på skildringen av en slik ondskap, fordi vi vet så altfor godt at tilsvarende utspekulerthet finnes også i vår høyst realistiske verden. Det er nok å tenke på de afrikanske borgerkrigene, eller på nylige terroraksjoner i øst.
Som lesere av "Skammarkrigen" mister vi ikke troen på at det vil ende godt. Men det er nære på.
Høytlesning
Min anbefaling er å lese bøkene høyt. Foreldre og barn sammen. Dette er kvalitetsbøker også voksne lesere vil ha stort utbytte av, og hvorfor skal ikke store barn bli lest høyt for? Høytlesning gir en mulighet til å diskutere urettferdighet, terror og krig i en større sammenheng.
Øystein Rosse har oversatt "Skammarbøkene" til et kraftfullt og godt nynorsk. For den jobben har han fått Kulturdepartementets oversetterpris. Det er høyst fortjent.
Anne Cathrine Straume
Boktilsynet, NRK P2, 29. september 2004