Hør:
Se:
Selvbevissthet
Det er noe som mangler i Spinozas filosofi om bevisstheten. Noe helt avgjørende, et begrep som påvirker hele tenkemåten til filosofer – begrepet om et jeg.
Det er nettopp jeget som blir etablert klart og tydelig i Descartes cogito:
”Jeg tenker – altså er jeg”.
For Descartes er jeget selve grunnfjellet som den metodiske tvil ikke kan rokke ved, uansett hvordan man snur og vender på det. Tenkning, altså eksistens. Du kan ikke tvile på at du tenker når du tenker. For hvis du tviler, så tenkes det likevel, og hva er det da som tenker – hvis det ikke er jeget?
Prinsippene i den cartesianske filosofien
Som ganske ung mann skrev Spinoza en liten tekst han kalte ”Prinsippene i den cartesianske filosofien”. Her gjør han det klart at an egentlig ikke anerkjenner mer av Descartes filosofi enn forestillingen om at det virkelig finnes klare og tydelige ideer. (Descartes påstand ”Jeg tenker altså er jeg” er paradeeksemplet på en klar og tydelig ide – en forestilling som ikke kan gjendrives, slik et geometrisk bevis heller ikke kan ”motbevises”)
Spinoza framholder at han ikke ser noe tydelig ”subjekt” i forestillingen om klare og tydelige ideer, han ser derimot Gud. Klare og tydelige ideer er ikke noe som enkeltindivider er leverandører av – det er Gud som har klare og tydelige ideer, Sub Species Aeternitatis – under evighetens synsvinkel.
Min verden
– han forsøkte å holde fast ved et perspektiv som skulle gripe subjektet i verden med ett og ikke to grep. Altså ikke subjektet på den ene siden, og objektet (verden) på den andre, men slik at subjektet og verden er to sider av samme sak. (Deus sive natura – Gud er naturen).
Han prøver det samme grepet når det gjelder jeget – og ideene. Altså - at subjektet og dets tenkning er det samme, to sider av samme sak. Man kan si at Spinoza prøver "å løfte verden uten et fast punkt”, han etterstreber et begrep om verdensaltet som ikke tar sitt utgangspunkt fra et bestemt sted, en bestemt historisk epoke eller i et gitt subjekt. Et begrep om kosmos, sett fra ”ingensteds”.
Kant
”Men et slikt forsøk på å fjerne subjektet fra filosofien på er verken mulig eller ønskelig” skriver Kant i Kritikk av den rene fornuft. ”Verden er min verden, subjektets verden. Uten å anta et erkjennende subjekt er det ikke mulig å forstå verden i det hele tatt”.
Kant har et poeng. Og man må undre seg over hva som drev Spinoza til et så drastisk filosofisk forsøk. Han nekter å se på livet fra ”jegets” ståsted, og velger isteden å anta eksistensen av et ”rent” og ”desinteressert” fornuftsvesen. Et fornuftsvesen som ser på individet som en modus av Gud. Slik gjør han mennesket til ”samme sort” som naturen, styrt av de samme lovene som styrer naturen.
Det er i denne visjonen Spinoza forankrer friheten og moralen – i en forestilling om noe absolutt og altomfattende, nemlig Gud/Naturen.
Musikken:
1 Jimmy Knepper:
2 Herbie Nichols: