NRK Meny
Normal

Simpelthen fortryllende!

Sosiologen Max Weber laget et eget ord – Entzauberung – å våkne fra en fortryllende drøm. Å bli edru og klarsynt etter en inspirert og gudbenådet rus. Med dette ordet ville han beskrive en endring Europas åndsliv, som begynner med Descartes – og som ennå ikke er avsluttet. I dagens lille filosofiske gymnastikkøvelse skal jeg diskutere fortryllelse og Entzauberung ved å fortelle litt om Descartes og Duke Ellington. Det er Pippi Langstrømpe som leverer overskriften: En gang Pippi skulle i dameselskap hos mora til Tommy og Annika komplimenterte hun gjestenes kjoler, kaken og selskapet i sin alminnelighet med disse ordene: - Fortryllende! Simpelthen fortryllende. Så gjorde hun skandale ved å stikke hele hodet ned i bløtekaken. Det er omtrent det samme som Max Weber prøver å fortelle oss…

Hør: Studio Sokrates om Duke og Descartes del 5. 8. februar 2003

Av Lars Nilsen

Man kan si

at Descartes (1596-1650) lever og virker i en tid der de herskende tankene var at jorden var universets sentrum, at Gud hadde skapt verden seks tusen år tidligere, og at han samtidig la hele skaperverket i bløt en ukes tid, slik at Hans vilje og hensikt trakk grundig inn og festet seg i alt som finnes, både under og over månen.

I et slikt verdensbilde skjer det naturligvis ikke noe nytt. Alt gjentar seg. Og alt er dypt meningsfullt. Sånn må iallfall Skaperen ha tenkt at det skulle funke – igjen i følge de herskende tankene.

For godt til å være sant

må Descartes ha ment. Det var flere ting som ikke stemte. Planetene går ikke i perfekte sirkler rundt jorden, de går i ellipseformede baner. Forresten går de ikke rundt jorden heller, de går rundt solen. Da Descartes hørte at Galileo Galilei (1564-1642)måtte avsverge sine tanker om at jorden dreier rundt sin egen akse – for å unngå trøbbel med den italienske inkvisisjonen skrev han:

- Jeg ble så overrasket av å høre om denne italieneren som jo ikke hadde noe som helst i mot Paven, men ble kriminalisert bare fordi han hadde skrevet at jorden beveger seg, at jeg holdt på å brenne alle mine manuskripter. Hvis det er galt at jorden beveger seg, ja da er alle mine arbeider omsonst.

Heldigvis

satte ikke Descartes fyr på manuskriptene sine. Tvert i mot – han fortsatte å undersøke, beregne og å kalkulere, til stor glede for sine lesere den gang og nå. En av dem som var tydelig begeistret var prinsesse Elisabeth av Böhmen, og korrespondansen mellom Descartes og Elisabeth er kjent. Noen linjer fra et av Descartes brev til Elisabeth bruker vi som filosofisk smule i radioversjonen av Studio Sokrates, du kan lytte til Ingvar Rostad lese hvis du klikker på lydfila, øverst til høyre på denne siden.

Ridderlig og sjarmerende

Descartes skriver – og legger for dagen flottenfeierfakter som moderne jenter bare kan lese om i eventyrbøker:

-Den gunst som Deres Høyhet har beæret meg med ved å sende sine anbefalinger i skrift er større enn jeg kunne ha våget å håpe. Det lindrer mitt skrøpelige sinn mer enn det jeg med lidenskap hadde ønsket, nemlig å motta dem fra Deres egen munn, noe som hadde vært mulig hvis jeg ærbødigst hadde fått lov til å få hilse på Dem forrige gang jeg var i La Haye. Da ville jeg nemlig ha hatt for mye vidunderlig å beundre på en gang.

Å se overjordisk tale komme fra en kropp som er slik som malere utstyrer engler med, ville ha overveldet meg på samme måte som jeg tror må være tilfelle med dem som kommer fra jorden og for første gang trer inn i himmelen. (Brev fra Descartes til Elisabeth, 21. mai 1643.)

Entzauberung

betyr altså å bli edru, at fortryllelsen blir borte, at rusen erstattes av klarsyn. Innledningsvis skrev jeg at Descartes startet en filosofisk avrusningsmanøver som pågår ennå, og da var det nøkternheten som fulgte likestillingskampen i femti, seksti, sytti og åttiårene jeg tenkte på. Ridderlighet og kurtise ble vesentlige tabuer i denne frigjøringsprosessen. Og ingenting ble satt inn i stedet for, for å fylle det tomrommet som oppstår når det galante, kurtisen og ridderlige dyder hives ut av det rommet mennesker omgås hverandre i.

Hvor bringer dette oss?

Det jeg har forsøkt å gi uttrykk for med denne sveiva fra Max Webers begrep Entzauberung, via Pippi og til riddermanerer hos Duke og Descartes er dette enkle poenget: Ethvert opprør vender seg polemisk mot fortida. I den retthaverske furoren som oppstår når noe nytt og annerledes skal skapes kommer de medvirkende alltid til å forkaste mer enn det som godt er. Descartes innleder moderne filosofi med å ta avstand fra Aristoteles.

Det skal finnes et bilde av Descartes mens han foreleser – med foten hvilende på ei tykk bok. Aristoteles står det på ryggen. Men aristotelisk filosofi er rik, og det er mye som taler for at hans måte å forstå virkeligheten på hadde en rikdom vi har god bruk for i dag. Slik var det også med det antiautoritære opprøret man kan snakke om etter andre verdenskrig:

En lang frigjøringsprosess som vendte seg polemisk mot borgerlige dyder, særlig slike man opplevde som foreldede hersketeknikker. Herunder faller galanteriet og ridderligheten. Bort med det. Og det ble borte. Men kom det noe som kunne erstatte tomrommet?

Ukas oppgave:

Hvis du kunne velge mellom å leve i et univers som var dypt meningsfullt og gjennomsiktig og med en veldefinert framtid – og et univers som er meningstomt, der menneskene er helt ut ansvarlige for sine handlinger, og der framtida er åpen og uavklart; - hvilket univers ville du velge da?

Musikken

Duke Ellington var gjennomført galant, og ridderlig til fingerspissene. Så han en kvinne han ikke hadde blitt presentert for tok han alltid initiativet, spaserte bort til henne og utbrøt: - Whose little girl are you? Skjønt han var ikke alltid like heldig, skriver bassisten Bill Crow: Dukes band var booket sammen med Armstrongs, og Armstrongs vokalist var Big Maybelle, ei jente hvis fysiske proporsjoner ikke løy om hennes økenavn.

Duke ble oppmerksom på henne – og det er ikke klart om han fant henne tiltrekkende eller ikke – bare det faktum at det var en kvinne i lokalet han ikke hadde møtt før fikk ham til å handle – Duke ble altså oppmerksom på henne, hevet øyenbrynene en tanke, skrudde på sitt 1000watts smil og sa: And whose little girl are you?

Big Maybelle hadde stemmebåndene i orden og klasket lynsnart tilbake: - What the f**k do you mean, whose little girl am I? Latteren sto i taket mens Duke umiddelbart tråklet seg bakover og til siden og blandet seg i en samtale med noen andre gjester. Knut Borge velger å vise oss pianisten Duke Ellington i dag, med disse to nummerne:

1:

Tittel : SOLITUDE

Kompon. : ELLINGTON, DUKE (USA)

Utøver : ELLINGTON, DUKE (USA)

Genre : JAZZ

Besetn. : KLAVER + INSTR

Innspilt: 19620917 Utgitt: 1962 / 1999 Spor: 0015 Tid: 0532

Platetit: DUKE ELLINGTON (LEGENDS OF THE 20TH CENTURY)

Merke-nr: EMI 7243 5 22048 2

Medium : CD Antall: 1

2:

Tittel : IN A SENTIMENTAL MOOD

Kompon. : ELLINGTON, DUKE (USA)

Komp-år : 1935

Utøver : ELLINGTON, DUKE (USA)

Genre : JAZZ

Besetn. : KLAVER + INSTR

Innspilt: 19530414 Utgitt: 1953 / 1999 Spor: 0004 Tid: 0230

Platetit: DUKE ELLINGTON (LEGENDS OF THE 20TH CENTURY)

Merke-nr: EMI 7243 5 22048 2

Medium : CD Antall: 1

Studio Sokrates om Duke Ellington og Descartes, del 5, 8 feb. 2003

Kulturstrøm

  • FILMANMELDELSE: Isle of Dogs (5)

    «Isle of Dogs er muligens litt mørkere og mer melankolsk enn de fleste andre Wes Anderson-filmer, og den er full av undertekst om maktmisbruk og diskriminering.» Les hele anmeldelsen her.

    "Isle of Dogs"
    Foto: Twentieth Century Fox
  • Omstridt østerriker tilbake i Norge

    Den omdiskuterte Ibsenprisvinneren Peter Handke er tilbake på Nationaltheatret med sitt nye stykke «Kunsten å spørre eller Reisen til det sonore landet ». Handke ble møtt med demonstrasjoner utenfor teatret da han kom for å motta Ibsenprisen i 2014.

    Den østerrikske forfatteren og dramatikeren ble beskyldt for å bagatellisere serbiske krigsforbrytelser, og fordi han talte i begravelsen til tidligere president og folkemordtiltalte Slobodan Milosevic. (NTB)

    Handke møtt av demonstranter.
    Foto: Fredrik Varfjell / NTB scanpix
  • Årets vinnere av Gullrutens fagpris

    Gullrutens fagpris for beste manus og lyddesign gikk til Dramaserien «Heimebane», og «Grenseland» fikk prisen for beste foto og regi. Prisene ble delt ut på Chateau Neuf i Oslo i går kveld. Se Rushprints fulle oversikt over vinnerne her:

    Laster Twitter-innhold