Rogaland teater har tatt med seg Elfriede Jelinek og rykket inn i NOKAS-bygningen på Domkirkeplassen i Stavanger.
Åstedet for et av norgeshistoriens største ran danner kanskje i publikums hoder en ramme for forestillingen, men er på ingen måte del av den.
Her handler det om finansverdenens kynisme og folks flests tafatthet.
Jelineks prosa
Jelineks stykke «Kjøpmannens kontrakt» fra 2009 er brukt som utgangspunkt for regissør Jonas Corell Petersens stykke «BANK».
Jelineks tekst legger alle muligheter åpne for regissøren: «Kjøpmannens kontrakt» er 90 sider med prosa, og ikke skrevet i vanlig dramatisk form.
Hos Jelinek er det språket som er hovedperson, karakterene har lite individpreg. Altså står regissøren svært fritt til å velge hvordan oppgaven skal løses.
Spiselig finans
Også hos Jonas Corell Petersen er språket viktig. Men han velger å pakke det inn i sang, lek og et ovenfra-og-ned-aktig språk.
Som de forklarer det for publikum: Pengene dine har det bedre hos oss. De er på ferie på øya vår! Vi passer på dem for deg (og du får dem aldri tilbake!).
De som forteller dette er fem karakterer i grå kontorklær. Fem anonyme personer som gir seg ut for å være dem man trygt kan legge sin skjebne i hendene på. Som snakker til publikum som om de skulle belære et barn. Men hyggelig, alltid hyggelig.
Corell Petersens prosjekt er spiselig finans – tilsynelatende. Men uroen er der.
Forvirring
«BANK» er lavbudsjetteater. Publikum geleides av en vekter inn i kjelleren i NOKAS-bygget, deretter opp i første etasje, videre oppover trappene, og ender til sist opp i et møterom i femte etasje med utsikt over Stavanger by.
Det er en slags guidet tur der forvalterne utleverer seg selv – eller gjør de? «BANK» forvirrer, og kanskje er det en god forvirring. Stykket slutter nemlig idet man som publikummer får en fornemmelse av å ha en viss forståelse av forestillingen.
Den kunne med fordel ha vært lenger – og kanskje tydeligere.
Blir man hundset med?
Jelineks stykke er også spilt på Dramaten i Stockholm i høst. En av de svenske teaterkritikerne som så den oppsetningen, skrev: «Att läsa eller se en jelinektext är att bli hundsat med».
Blir man hundset med på Rogaland teater? Tja. Man blir heller umyndiggjort, fordummet, latterliggjort på en måte som er så snill, banal og spiselig at man knapt merker det.
Stemningen er hyggelig – men får man med seg hva skuespillerne sier, er det ganske så råttent. Men hva gjør vel det når alt man trenger er et par triks for å føle seg vel? Det meste kan pakkes inn i det papiret.
LES OGSÅ:
