«Sherlock Holmes» ligner ikke Sherlock Holmes. Den nye filmtypen er en mann med knyttede never og spente biceps. Actionutgaven av Mr. Holmes vet hvor tommelen skal trykke når man skal stoppe kjeften og skru av hørselen til folk. Det han ikke har full klarhet i på det anatomiske området, hjelper medisineren Watson med.
Likevel, jeg har sans for mannen. Mellom aktene dyrker Holmes og Watson språklig eleganse og analytisk tenkning. I de pustepausene gjenkjenner vi Arthur Conan Doyles romanfigurer.
De er svært fysiske. I tillegg til at de utreder og konkluderer, og legger til rette for en bedre verden, er detektiven og hans assistent - doktoren - muskulært agerende og initierende.
Terskelen mellom rett og galt er så lav at den nærmest fungerer som snubletråd. Sherlock balanserer på grensen. Hans store kjærlighet er en vakker kvinne med megabites i alle de små grå, men også med dødelige knoker. Hun er en av kriminalitetens finere kunstnere.
Kriminalitet er en kunstart i denne voldelige versjonen også. Det snakkes om en mesters forbryteriske penselstrøk. Det uttrykket benyttes om Lords Blackwoods serie av jentedrap.
Lorden blir kjent skyldig i, og dømt til døden for, fem drap og et forsøk. Deretter blir han hengt, og Dr. Watson konstaterer med egne fingre at pulsen er stoppet. Likevel kommer det etter kun noen dager inn troverdige meldinger om at den henrettede Lord Blackwood har forlatt sin grav på egne ben.
Det er mye ugripelig mellom himmel og jord integrert i handlingsforløp og kulisser i Sherlocks ny-gamle verden, og Guy Richies tolkning og iscenesettelse; okkultisme, magi, teologi, frimureri, patologi og så videre.
Hva er ikke innblandet? Og hvem er ikke innblandet? Det som skjer, skjer med dannelse i utsøkt scenografi med presist velspillende ensemble av fine typer; Robert Downey jr., Jude Law, Mark Strong, Rachel McAdams.
Stilen er engelsk, det samme er bruken av effekter. Det vil si, den er brukt med måte. Imitasjonene er nydelige.
Det er mye røff underholdningsvold i filmen. Men den har atskillig sjarm også.