Severdig surrealisme

To interessante utstillinger som på hver sin måte tar et oppgjør med undereksponeringen av den norske surrealismen

Arne Ekeland: "Fire mennesker rundt et bord" (1934)

Arne Ekeland: 'Fire mennesker rundt et bord' (1934). Bildet vises på utstillingen 'God natt da du... Surrealisme i norsk kunst 1930-2010' i Stenersenmuseet i Oslo 5. februar - 2. mai.

“Surrealisme i strek og form: Anna Eva Bergmanns formative år 1949 – 1952” Henie Onstad Kunstsenter, Høvikodden, frem til 2. mai og
“God natt da du: Surrealisme i norsk kunst fra 1930 – 2010.” Stenersenmuseet, Oslo. Frem til 2. mai.

Surrealismen sprang ut av den sterke undergangsstemning som rådet i Europa etter Første Verdenskrig. Den desillusjonerte opplevelsen av en gudsforlatt verden i ruiner, ga støtet til en bevegelse som søkte seg vekk fra det intellektuelle, og som dyrket menneskesinnets mørke understrømmer.

Bevegelsens store inspirator, Sigmund Freud baserte sine teorier på de samme vitenskaplige og deterministiske forklaringsmodellene som både Charles Darwin og Hippolyte Taine, og andre tenkere som hadde bidratt til å legge grunnen for et irreligiøst verdensbilde, men psykoanalysen og drømmetydningen var likevel bærer av en ny og ladet magi.

Billedkunstnere og forfattere grep fatt i det hemmelighetsfulle og mystiske i drømmenes verden, dels som en flukt fra virkeligheten og dels som erstatning for den tapte tids verdier. Til den internasjonale surrealismen knytter seg berømte navn som Salvador Dali, Joan Miro, Max Ernst, Rene Magritte, Giorgio de Chirico med flere.

Anna Eva Bergmann: "fyrtårn - Konvensjoner" (1951)

Anna-Eva Bergmann: 'Fyrtårn - Konvensjoner' (1951)

Revurdering av norsk surrealisme

Den norske surrealismen har inntil nå vært ytterst lite omtalt. Leser man for eksempel i“Norges billedkunst” får man et bestemt inntrykk av at Surrealismen spilte en heller marginal rolle i norsk kunstliv i mellomkrigstiden. Det er denne forestillingen både Stenersenmuseet og Henie Onstad Kunstsenter på ulike måter nå tar et oppgjør med.

Bergmanns lyriske komposisjoner

Henie Onstad kunstsenter presenterer utstillingen “Surrealisme i strek og form” med litt under 130 abstrakte surrealistiskinspirerte arbeider fra perioden 1949 til 52, av den norske kunstneren Anna-Eva Bergmann. Utstillingen er interessant fordi den viser oss en helt ny, og ukjent, side ved den anerkjente kunstneren, og dessuten en verksgruppe som aldri tidligere har vært vist. I Charon fra 1950 ser vi hvordan det planmessige og det tilfeldig lekende kjemper om herredømme i bildet. Dette, og flere av de andre arbeidene fra denne perioden er åpenbart påvirket av surrealismens automatismeidé, som gikk ut på at man forsøkte å koble ut bevisstheten i skaperakten, ut fra en forestilling om at underbevisstheten da vil komme til uttrykk gjennom farger og former. Hvert av arbeidene er utsøkt vakre, og minner nærmest om små rytmiske og tegneriske dikt.

(Anmeldelsen fortsetter under bildet)

Anna-Eva Bergmann: "Blå drømmer" (1951)

Anna-Eva Bergmann: 'Blå drømmer' (1951). Vises på utstillingen 'Anna-Eva Bergmanns formative år 1949-52. Surrealisme, strek og form' 4. februar - 2. mai 2010.

Perfekt bakgrunn

Stenersenmuseets utstilling “God natt da, du: Surrealisme i norsk kunst fra 1930 -2010” er den perfekte bakgrunnen for Anna-Eva Bergmann-utstillingen. Den bredspektrede utstillingen som fyller Stenersenmuseets to øverste etasjer, utforsker både surrealismens nedslag i Norge på 30- og 40-tallet, men også dens virkningshistorie frem til i dag.

Ulike virkelighetsnivåer

Et av de aller første bildene vi ser i utstillingen er Arne Ekelands “Fire mennesker rundt et bord” fra 1934. Her ser vi en mann og en kvinne som står i ekstatisk “bro” med sammenfiltrede, nakne kropper, over et lite bord dekket til formiddagsmat. På gulvet ligger en annen mann i en forvridd positur, og bak det sammenfiltrede paret ser vi en skallet kvinne med grønn aftenkjole og hodet krampeaktig kastet bakover som i et anfall av hysteri. I bakgrunnen sitter fire mennesker fredlig og spiser rundt et bord. En måte å forstå dette bildet på er at de to gruppene, koblet til hvert sitt bord, referer til to forskjellige virkelighetsnivåer. Den dramatiske scenen i forgrunnen forestiller drømmer eller fantasier hos den rolige gruppen i bakgrunnen. Her ser vi det underliggende begjæret, det ekstatisk erotiske, men også hysteriet som er et av surrealismens yndlingsmotiver.

Referanser til Freud

I Erik Harry Johannesen “Dans og Spill” fra 1935 finner vi også klare referanser til Freud. En mor sitter med et barn på fanget. Bak moren ser vi faren som en mørk skygge. Med angst i blikket vender barnet seg mot en naken kvinne, som danser en voldsom, nærmest aggressiv dans ved siden av. Både fiolinisten nede i hjørnet og den dansende kvinnen er i bevegelse og uttrykker en vill og tøylesløs erotisk energi. Barnet har lagt en blodig hånd på morens arm. Han snur hodet og ser på den dansende kvinnen som også holder opp en blødende hånd eller saks. Her finnes et vell av referanser til Freud, ikke bare til ødipuskomplekset, men også, blant annet, til kastraksjonsangsten.

Surrealismens spor i samtidskunsten

Foruten disse eksemplene på norsk surrealisme skapt samtidig som bevegelsen var aktiv i Europa, viser også utstillingen oss surrealismens spor i norsk kunst helt frem til i dag. En åpenbar representant for en burlesk romantisk surrealisme er selvsagt Bjarne Melgaard som er representert både med en grotesk skulptur og et gigantisk selvportrett. Men vi finner også navn som Hege Nyborg, Jon Gundersen og Jeanette Christensen. En samtidskunstner som har fått en usedvanlig bred plassering i utstillingen er Ole Jørgen Ness som er kjent for sin ”fantasy”-aktige, ekspressive stil. Bildet “Anima” fra 2005 har fått lov til å pryde katalogens forside, og viser en androgyn skikkelse som med lukkede øyne vandrer gjennom et underlig, uvirkelig landskap. Som betrakter blir vi usikre på om hun selv ikke er annet enn en drøm eller fantasi, eller om det er hennes drømmer vi tar del i.

To severdige utstillinger

Begge utstillingene er interessante og severdige fordi de bringer ny viktig kunnskap, men fremfor alt fordi de byr på sterke, men svært ulike opplevelser. Henie Onstad Kunstsenters utstilling er stillferdig, innsiktsfull og vakker, mens Stenersenmuseets er frodig, påtrengende og sanselig. Begge må de oppleves, og gjerne i sammenheng.

Ole Jørgen Ness: "Anima" (2005)

Ole Jørgen Ness: 'Anima' (2005)

Kulturstrøm