I sjeldne øyeblikk leverer Hollywood gammeldagse filmer uten datateknologisk krydder. ”Det beste som kunne skje” (manus og regi ved Mike Binder) er en hverdagshistorie med uglamorøse og ganske troverdige karakterer.
Kevin Costner og Joan Allen har hovedrollene i "Det beste som kunne skje" (Foto: Scanpix)
Ordinære mennesker med helt vanlige problemer mange kan identifisere seg med. Ingen spektakulær film i form eller innhold, men en skarpt observert, grei og enkelt fortalt historie.
To naboer
Filmens to hovedpersoner - Kevin Costner og Joan Allen – er to middelaldrende naboer som prøver å innlede et forhold.
Danny (Kevin Costner) er en forhenværende baseballstjerne som prøver å fikse på karrieren som programleder på lokalradioen. Han er blitt en resignert fyr, sigen, småforfylla med ølmage og grillbukser.
"Det beste som kunne skje" er en troverdig hverdagshistorie (Foto: Scanbox)
Terry (Joan Allen) er forstadskona som nettopp er forlatt av ektemannen. Slasken har visstnok stukket av med sin svenske sekretær, uten et ord til familien. Terry sitter igjen med et romslig hus, fire vakre unge døtre og et enormt raseri.
Trøster seg med flaska
Hun lar bitterheten og selvmedlidenheten gå ut over jentene, trøster seg med flasken og hysteriske anfall, og sitter helst i sofaen i nattkjolen med vodkaglasset i hånden.
Drikkekompisen Danny er like mye til plage som trøst, inntil hun overasker seg selv og ham med en nølende romanse.
Raseri og frustrasjon
”Det beste som kunne skje” handler om raseriet og frustrasjonen om det å bli forlatt.
Kevin Costner og Joan Allen spiller overbevisende i "Det beste som kunne skje" (Foto: Scanpix)
Men det er også en historie om hat/kjærlighetsforholdet mellom mor og døtre. Joan Allen er overbevisende som den forlatte, frustrerte kona. Kevin Costner er helt hjemme i rollen som baseballhelt gått ut på dato.
Tross godt spill er filmen ganske ujevn, og unngår ikke helt klisjeene. Men det er likevel blitt en severdig film som engasjerer.