Slike gjorde seg godt i settekassa
Før det ble in med minimalisme var maksimalisme det som gjaldt. Jo mer snirkler og snurkler, fiksfakserier og detaljer, jo bedre.
Hjemmeidyllen sikret
Dette gjorde at settekassen ble populær. Opprinnelig var dette liggende kasser som trykkeriene brukte til å oppbevare alle bokstavstemplene i, før en kreativ sjel fant ut at de samme kassene kunne henges på veggen hjemme.
Dermed fikk man et ypperlig sted å ha dukkeserviset, alle trolldeigfigurene, porselensfingerbølene, modellbilene og miniatyrmøblene. Hjemmeidyllen var sikret. Helt til setteboksen ble minimalisert vekk.
Støvsamler
En av faktorene som kanskje fikk fart på minimalismen var at folk flest fikk dårligere tid. Husmødrene ble kraftig redusert i antall, det ble stilt spørsmål ved hvor vidt skuring og
En halvfull settekasse betyr at noen sannsynligvis har smelt med døra
vasking var meningsfull tidsbruk.
"Gå og rydd i settekassa di!" var ikke noe pent å si til noen. En settekasse var nemlig ikke noe morsom å tørke støv av i det hele tatt. Tvert i mot var det svært kjedelig og tungvint. Selv en middels stor utgave var en støvsamler av en annen verden. Å tømme den for alt innhold og så pusse hver av de små mini-dingsene var nok til å få en hvilken som helst garvet husmor ut i arbeidslivet.
I småbiter
Settekassene kunne også sette tålmodigheten på andre prøver. Siden de sjelden var særlig dype, sto alle småtingene og vaklet på kanten. Som regel betydde dette lite, men fra tid til annet gikk det fryktelig galt.
Det skulle ikke mer til enn et smell i en dør eller et dunk i veggen før halvparten av prydgjenstandene ramlet ut av kassen og prydet gulvet i småbiter. Redselen for at dette skulle skje skapte nervøsitet og angst. Mange fikk nervøst sammenbrudd.
Takk og lov for at minimalismen kom og reddet oss.