Séraphine synger når hun arbeider. Hun vasker gulv i pene hjem, og sengetøy og skjorter ved elvebredden, for folk som har råd til slik hjelp. Hun er fysisk ruvende, men få får egentlig øye på henne. Folk lytter heller ikke til henne.
Slik er det, og slik fortsetter det og få vet at Séraphine maler bilder med blomster og ornamenter på kammerset om kvelden. Hun sanker siv i elva, røtter i skogen og lyng på markene. Hun får blod hos slakteren, og går hjem og koker sine egne farger. Så kjøper hun hvitt på krita hos landhandleren.
Tilfeldig
Ellers løper hun til kirken på søndagene og får med seg ritualene fra en benk bak. Deretter gjør hun de andre riktige tingene. Det er utenkelig at det kan finnes mer ved den enkle kvinnens enkle liv. Det er i hvert fall få som tenker noe om det.
Intet blir annerledes før en tysk kunsthandler og kunstkritiker leier seg inn i første etasje hos en av Séraphines arbeidsgivere. Tyskeren kommer tilfeldigvis over et bilde hun har malt, og vil se mer.
Yolande Moreau og Ulrich Tukur i «Séraphine».
Foto: Foto/Copyright: AS FIDALGODer er filmen ved poenget. Den forteller en nesten sann historie om et virkelig menneske i en landsby i Frankrike i mellomkrigstiden og inn i nazitiden; Séraphine de Senlis. Og den sier noe tydelig om det der å vurdere vettet etter utseende eller skue mennesket på kroppsvolum og ganglag.
Spartansk
Filmuttrykket er en del av beretningen, og en enda større del av vår opplevelse. Form og innhold går i hverandre. Bildet er spartansk. Noen bakgrunner er kulisser og ikke digital triksing. Spillet er forsiktig og lavmælt også når aktører er høyrøstede. Og musikken! Vi ville ikke tenkt oss de musikkvalgene, men når vi hører dem kan vi ikke tenke oss andre.
Yolande Moreau spiller Séraphine, og fikk den franske César-prisen for rollen. Filmen fikk samlet sju priser i den franske nasjonale kåringen i år. Beste film, beste foto, beste originalskrevne manus, beste originalskrevne musikk med mer. Det forstår vi.
