... Eller så lukker han øynene. Foto: Jørn Gjersøe, nrk.no/musikk.
Se bilder fra Thomas Dybdahls konsert på Roskilde, sommeren 2004!
- Ja, de stiller seg muligens veldig langt framme. Jeg har vel kanskje sett en tendens, ja.
- Gjør det noe med deg der og da?
Ser ikke på publikum
- Nei, for å være helt ærlig, så ser jeg omtrent aldri på publikum når jeg spiller. Det er rett og slett veldig distraherende å se folk i ansiktet når jeg spiller. Det kan vippe meg totalt av pinnen. Så som regel forsøker jeg å finne et fikst punkt, la oss si en halv meter over noens hode, ellers lukker jeg øynene, forteller Thomas Dybdahl til Musikknytt i NRK P1.
I dag avslutter Norges mest melankolske artist, Thomas Dybdahl sin albumtrilogi. Dybdahls oktobersound har gitt ham både Spellemannpris og gullplater, så er det rart Thomas Dybdahl har det…
- Flott! Feiende flott, faktisk!
Trist og god
Thomas Dybdahl har gode dager. For tredje år på rad er oktober måneden Thomas Dybdahl lanserer et album. For to år siden kom ”… that great October sound” og i fjor var det ”Stray Dogs”. I år heter oktoberalbumet ”One Day You’ll dance for Me, New York City…”.
- Det som binder de sammen er jo at dette først og fremst er et ganske intenst stemningsstudium.
- Når jeg hører musikken din kommer jeg i en stemning, som jeg føler at du er i. Og den stemningen føler jeg er trist. Ikke trist og lei, men trist og god. Er det sånn du vil det skal være?
- Jeg ser ikke på det som noe trist. Det er lavmælt, stille og rolig, men… Thomas Dybdahl nøler. – Ettertenksomt, ler han plutselig. – Nei, jeg ser ikke på det som trist, egentlig. Da tror jeg ikke jeg kunne laget alle disse tre platene. Da hadde jeg kjørt meg selv ned i en grøft, vil jeg tro.