Slik kan du knekke Knausgård-koden

Den som vil knekke Knausgård-koden bør lese den franske forfatteren Stendhal.

"Selvopptatte memoarer"

'Selvopptatte memoarer' av den franske forfatteren Stendhal (Henri Beyle) utgis i Norge.

Foto: Gyldendal

Den franske 1800-talls forfatteren Stendhal er mest kjent for sine to romaner «Rødt og svart» og «Kartusianerklosteret i Parma», men han skrev også selvbiografiske bøker. Nå foreligger den lille boken «Selvopptatte memoarer» for første gang på norsk.

Som å stige inn i en tidsmaskin

Stendhals selvbiografiske memoarer virker både fremmede og aktuelle på en og samme gang. La oss ta det fremmede først. I det jeg åpner denne lille nesten kvadratiske boken er det som om å stige inn i en tidsmaskin, og lande på Café de Rouen i Paris på 1820-tallet, hvor den noen og tjue år gamle Stendhal fører endeløse samtaler med sin fortrolige venn Lussinge, mens baroner, grever, kammerpiker og horer flagrer forbi.

Alt samlet i tolv tilbakeskuende kapitler og skrevet ned av forfatteren i juni 1832 da han var atskillig eldre - og klokere?

Henvender seg direkte til leseren

Og ja, det er lett å gå seg vill i de franske salongene for oss som kommer inn i historien nesten to hundre år etter. Oversetter Karin Gundersen har avstått fra et etterord denne gangen, og nøyer seg med enkelte forklaringer i margen. Iblant lengter jeg etter et lynkurs i fransk kulturhistorie for å ha utbytte av disse memoarene.

Men hver gang denne teksten truer med å kjede meg, så henvender forfatteren seg direkte til leseren og påpeker at han selv synes denne selvopptattheten er avskyelig og at leseren sikkert kjeder seg!

Det aktuelle ved disse memoarene er Stendhals egne analyser av hvordan han var som ung. Han hadde ikke evnen til å være spirituell. Men samtidig hadde han en energisk bramfrihet, som kunne gå omgivelsene fullstendig på nervene.

En ypperlig oversettelse

Tilsvarende nådeløse eller kjærlige er alle karakteristikkene av menneskene han treffer i salongene - de er enten avskyelige beundringsverdige eller bare hemningsløst kjedelige - som for eksempel noen blonde franske døtre som Stendhal trøtt konstaterer at han måtte ha ti år for å klare å skille fra hverandre, fordi disse blonde vesene bare sier fulllkomment passelige ting, som får ham til å sovne der han står.

All denne boringen i det egne selvet er skrevet med en sterk tilstedeværelse, som skinner gjennom den ypperlige oversettelsen til Karin Gundersen. Stendhal konkluderer med at Jeg er vant til å virke som det motsatte av jeg er. Når man lesere slike utsagn er det vanskelig å la være å trekke inn Knausgård også her.

Kulturstrøm

  • Pris til Hamar-fotograf

    Hamar-fotograf Arnfinn Johnsen er kåret til «Årets fotograf» i Oslo Fotograflaugs laugskonkurranse. Han har vunnet prisen innen klassen for klassiske portretter, og premien er et kamera i helstøpt bronse, melder Hamar Arbeiderblad. Flere av hans fotografier av idrettsstjerner er utstilt i Vikingskipet i Hamar og Norges Olympiske Museum i Lillehammer.

    Senja- og Hamar-fotografen Arnfinn Johnsen
    Foto: Arild Moe / NRK