Seismikk
Sannsynligvis er det bare supermann som kan se igjennom stein, og derfor måtte vi mennesker pønske ut andre metoder for å lete opp olje. Dermed oppfant man like godt seismikk, som er en slags underjords-radar. Det funker slik at man blåser av et skikkelig smell, for eksempel med en lufttrykkskanon. Lydbølgene fra smellet suser ned i bakken, og bremses ettersom de treffer forskjellige steinlag.
Bergartene har forskjellige egenskaper, og dermed bremses lyden ulikt alt etter hvilken steinsort den møter. Det smarte med seismikk et at det alltid er noen av lydbølger som reflekteres i de ulike lagene, og spretter tilbake til overflata hvor de blir fanget opp av mikrofoner.
Alle gode ting er tre
Geologene vet hvor fort lyd pleier å gå i forskjellige steintyper, og når de analyserer signalene som kommer opp fra bakken kan de finne ut hvordan det ser ut på undersiden av jordskorpa. Av og til bruker de denne kunnskapen til å leite etter olje og gass, og da er det tre saker de kikker etter.
Først må man ha en kildebergart som oljen kan tyte ut av (se newtonartikkelen "Olje"). Så må man ha en porøs svamp av en reservoarbergart som oljen kan piple inn i, og til slutt er man pokka nødt til å ha et digert lokk, en kappebergart, oppå alt sammen. Da er nemlig oljen stengt inne! Er man riktig heldig finner man en skikkelig fold i lokket også. Da er det nemlig ganske sannsynlig at det ligger en diger oljeboble og venter på undersiden. Men helt sikre kan man ikke være før man har lagd et hull og sett etter.
Et ganske komplisert høl
Noen ganger må man bore seg flere tusen meter under havbunnen for å finne olja. Rekorden er 13 000 meter, og da snakker man ikke om noe vanlig høl akkurat! Først må man bruk et digert bor til å frese seg et stykke ned i fjellet. For at ikke hullet skal rase sammen er det om å gjøre å smelle nedi et skikkelig stålrør som man støper fast med sement på utsiden.
Deretter må man bytte til et litt mindre bor som passer inni stålrøret, og så er det bare å gå i gang med en ny etappe. På den måten blir hullet lengre og lengre, men også smalere og smalere. Rett som det er må man skjøte på nye deler på borestrengen for å nå helt ned, og hele sugerøret kan bestå av flere hundre deler!
Selve boret, borekronen, driver og knuser stein hele tiden, og blir temmelig frynsete i kantene etter hvert. Derfor må det skiftes ut med jevne mellomrom, og da er det bare å trekke opp hele rukleverket, stykke for stykke, før man kan sette på en ny krone og sende den ned igjen.
Boregugge…
Nå hadde det ikke vært særlig mye vits i at borekrona knuste steinen hvis man ikke hadde noen plass å gjøre av alt støvet man boret ut. Her er det boreslammet kommer inn. Det er en slags gugge som er laget av olje, kjemikalier og vann, og under boringen blir den pumpet nedover i borestrengen slik at den spruter ut i borekrona. Da skylles nemlig steinstøvet oppover strengen og tilbake til plattformen sammen med gugga.
Men du må bare ikke tro at man pælmer gugga etter at den er kommet opp. Da kaster nemlig geologene seg over den med noen digre siler som de bruker til å skille ut alt steinstøvet, kakset, som er blitt med opp fra jordens indre. Det kan nemlig fortelle en hel masse om hvordan det virkelig ser ut der nede. Dessuten er boreslammet ikke så rent lite forurensende, så det er nok best å passe godt på det og bruke det om igjen.
…og morsesignaler!
Det er slett ikke alltid at borehullet går i en rett linje fra riggen og ned til oljereservoaret. Rett som det er svinger de ut til sidene, og noen ganger flater de ut og blir helt vannrette. Men hvordan i all verden kan man styre et bor som sitter i tuppen av et rør flere tusen meter unna?
Svaret er boreslam! De som sprøyter ned gugga kan nemlig sende den ut støtvis, og det merker boret, helt nederst i hullet. Dermed kan man sende morse-beskjeder om hvor man vil hen. Smart, hva!!?
Leiterigger og digre platformer
Det er flere typer innrettninger man kan bruke for å tyne opp olja fra havbunnen. De ordentlige plattformene er digre og tunge og kan godt stå planta på bunnen, men dem gidder man vanligvis ikke å legge ut før man vet at det er massevis av olje og hente opp. I begynnelsen sender man i stedet ut en liten leiterigg, som kan flyte rundt som den vil. Den ligger og dupper mens oljearbeiderne borer som gale, og geologene tyner nyttige opplysninger ut av boreslammet.
Imens sitter det en mann og en datamaskin oppe i kontrollrommet og passer på at riggen holder seg i ro. Med lite granne hjelp fra satteliter og GPS ser man nemlig nøyaktig hvor man er her i verden, og hvis plattformen forviller seg noen meter på avveie kan man fort vippe den på plass igjen med store propeller som sitter i hvert hjørne.