Seigmen-gitarist Marius Roth. Foto: Jørn Gjersøe, nrk.no/musikk.
Sted: Dødens Dal
Publikum: ca. 5200 (fullt)
Oppvarming: JR. Ewing
Se flere bilder av Seigmen på Uka!Flere bilder av Jr. Ewing på Uka!Les også: Seigmen fikk bootleg-hjelpLes også: Mørk, mystisk og melankolskFakta om Seigmen
Forventingene har vært store til årets mest omtalte gjenforening. Seigmen etterlot seg et stort hull i norsk rock da de ga seg på topp i 1999.
Seigmen-bassist Kim Ljung. Foto: Jørn Gjersøe, nrk.no/musikk.
Gitarist Sverre Økshoff ville prioritere familien, og bandet hadde inngått en avtale ved oppstarten i 1989 om at hvis en av dem forsvant så var det slutt.
Ventetid
Siden dannet restene av bandet Zeromancer, som ble årets nykommer under The German Alternative Music Awards med ”Clone Your Lover” fra 2000, og som har klart å ta til seg et betydelig publikum i USA. Zeromancer har imidlertid aldri fått ordentlig fotfeste i Norge. Det er Seigmen folk har villet ha.
Energi
Og det var et spillekåt Seigmen folk fikk under UKA 2005. Et vitalt og energisk band, et tungt og seigt mannskap med låter som rager langt inn i den norske rockehimmelen.
Det begynte med ”Ohm” fra gjennombruddsalbumet ”Total” fra 1994, en episk praktlåt med det typiske ”seigmenske” utrykket – dyp melankoli blandet med fandenivoldsk energi.
Kjempelyd
Og allerede da skjønte mann hvor dette bar hen. Lyden var fantastisk! En av årsakene er nok at plateselskapet antagelig har spyttet inn noen ekstra kroner i utstyrspakken med tanke på at konserten skal gis ut på DVD. Bra for oss!
Alex Møklebusts sang var rå og krystallklar, Marius Roth Christensens og Sverre Økshoffs gitarer kom godt fram i både solo-, riff- og bunnlinjer og kompet til bassist Kim Ljung og trommis Noralf Ronthi smalt så det sang i brystkassa.
Allsang
Og da bandet dro i gang ”Slaver av Solen”, fra Seigmens mestselgende plate ”Metropolis”, begynte også publikum å gi ordentlig lyd fra seg. Absolutt alle kunne låta og Alex Møklebust overlot refrenget til de over 5000 frammøtte.
Etter hvert kom også ”Døderlein” og fulgte samme oppskrift før den engelskspråklige delen begynte. Det var konsertens dødpunkt. Engelskutgaven av Metropolis-albumet har aldri satt seg ordentlig i folk, selv om det på mange måter er bandets beste utgivelse. Og når ikke publikum var med ble det litt tamt.
Men så kommer ”Metropolis”.
Utløsning
– Det er egentlig dette vi har kommet for, roper Møklebust, og viser med tydelighet hvor mye han har lengtet etter å få framføre bandets kanskje største hit. Og herifra og ut var konserten en eneste stor triumfferd.
Godt over to timer og to ekstrasett ble vi tildelt, med deLillos-coveren ”Hjernen Er Alene” som selvsagt avslutter. Dæven som folk sang! Det var deilig å få det ut, for dette hadde vi ventet lenge på.