I Vesaas-skogen på Operaens Scene 2 henger grantrærne opp-ned. Den spesialkomponerte musikken spilles blant annet på instrumenter laget av is, og selve is-slottet består av 100 LED-staver som senkes ned fra taket. Forholdene ligger absolutt til rette for en forestilling der det poetiske og uutsigelige har stor plass.
En vind
Inn i dette landskapet, på speilblankt gulv, fyker Siss, som danses av Lisa Nielsen. Hun er en vind, hun representerer ungdommelig, barnlig glede, og hun utgjør en nødvendig kontrast til den poetiske settingen for balletten Is-slottet.
Siss bærer forestillingens fortelling, og hun gjør det med letthet – samtidig som Lisa Nielsen klarer å formidle utviklingen som skjer hos karakteren hennes. Det trengs i denne typen forestilling. Det og utstråling. Nielsen har alt.
Abstrakt konkret
Å lage ballett av Vesaas’ kjente roman, er ikke nødvendigvis enkelt. Samtidig foregår mye av romanen på et indre plan, og nettopp dette abstrakte er et godt utgangspunkt for dansekunst.
Koreograf Kristian Støvind har likevel valgt å være konkret. Han har ønsket å fortelle en historie om sorg og tap, og om å komme seg gjennom det.
Han forholder seg til handlingsgangen i boken og dveler ikke ved enkeltscener – som i scenen der Unn går inn i is-slottet. Den er faktisk ganske kort – men slik må det kanskje være i en forestilling som varer om lag en time.
Forestillingen drives frem av brudd, først og fremst styrt av musikken. Mye av musikken er et bestillingsverk av Terje Isungset, som har brukt både is, munnharpe, bukkehorn og et opphugget piano i verket. De forskjellige delene av musikken kontrasterer hverandre og skaper gode og nødvendige temposkift.
Overtydelighet
Faren med å fortelle en historie uten å bruke ord, er at det lett kan bli overtydelig. Noen få ganger går de i denne fella i oppsetningen av Is-slottet.
Det dreier seg om de stedene der de prøver litt for hardt å være fortellende – ofte i scenene der Unns moster er med. Når Unn skal signalisere til tanten at hun bør gå ut av rommet, blir det gjort med overtydelige gester, noe som strengt tatt ikke er nødvendig.
I disse mest fortellende partiene burde Støvind stolt på dansens egne uttrykk og virkemidler i stedet for å ty til teaterlignende fakter. Men dette skjer kun noen få ganger. I det store og det hele er historieformidlingen en god og lite overtydelig opplevelse.
Lommelykt
Is-slottet handler om hvordan man kommer seg gjennom en sorgprosess. Siss’ uttrykksveksling gjør at vi følger henne gjennom sorgen. Historien fortelles med enkle virkemidler.
Et eksempel er scenen der det letes etter Unn i skogen. Hele ensemblet går mellom trærne på den mørke scenen, alle har hver sin lommelykt. Det er virkningsfullt og fint gjort.
De finner ikke Unn, og Siss’ sorgprosess fortsetter. Etter at hun selv har vært i is-slottet og sett at Unn finnes og ikke finnes likevel, møter hun en av leterne. Hun tar fra ham lommelykten og slukker den. Sorgprosessen er kanskje ikke over med dette, men hun er på vei videre, på vei mot å komme over det.
Is-slottet som ballett er et vellykket forsøk. Den vil trolig treffe både et ungt og et mer voksent publikum. Det er i så fall et kvalitetstegn. Kristian Støvind og teamet bak Is-slottet viser med denne forestillingen at enkle, rene virkemidler som oftest også er de beste.
Nasjonalballetten
Is-slottet
Basert på Tarjei Vesaas’ roman
Koreografi: Kristian Støvind
Musikk: Terje Isungset m.fl.
Scenografi og kostymer: Tine Schwab
Lys- og videodesign: Øyvind Wangensteen
Dramaturgi: Bibbi Moslet
Medvirkende: Lisa Nielsen, Victoria Francisca Amnundsen, Line Alsaker, Kári Freyr Bjørnsson m.fl.