NRK Meny
Normal

Saw V (4)

”Saw V” gir oss mer av det samme, men ikke mer enn det samme. Den forsøker å vemme meg med utspekulert død og fordervelse, og makter det tidvis, men det ligger et ufrivillig komisk skjær over det hele.

Joris Jarsky i "Saw V".
Foto: Steve Wilkie

Noen av scenene tilfredstiller mitt evigvarende behov for filmatisk gørr, mens andre er såpass langt utenfor realismen at jeg ler av det. Men det er nok meningen, også. Hadde vi ikke kunnet le av Saw-filmene, ville vi ikke greid å se dem. ”Saw V” får godkjent!

Innholdet som skulle vises her støttes dessverre ikke lenger.

Ny skrekklabyrint

Jigsaw-morderen (Tobin Bell) ble drept allerede for to filmer siden, men det stopper ham ikke fra å opptre i denne, også, i en serie tilbakeblikk. FBI-agent Strahm (Scott Patterson) nøster opp i hendelsene fra forrige film, og finner ut at Jigsaw må ha hatt en samarbeidspartner.

Vi vet allerede fra fireren at det er politietterforsker Hoffman (Costas Mandylor). Samtidig våkner fem personer i en skrekklabyrint, der hvert rom byr på en dødelig utfordring som må takles før neste dør åpnes.

Bedre story enn gørr

Historien er faktisk bedre enn gørra i ”Saw V”. Logikken kan du bare glemme, men filmene har i alle fall etter hvert utviklet et persongalleri det går an å fatte interesse for, selv om det kan være vanskelig å holde rede på hvem som er hvem. For min del glir filmene litt over i hverandre, og det kunne vært praktisk å starte med en ”previously on Saw”.

Men i denne femmer’n er det i det minste enkelt å følge de tre parallelle historiene: Strahms leting etter Jigsaws partner, hvordan Hoffmann ble denne partneren, og de fem ofrenes kamp i skrekklabyrinten.

Oppfinnsomme dødsscener

Men det er jo gørra folk først og fremst vil se i en Saw-film, og her er det åpningen som er best. En mann ligger under en diger pendulum, og må knuse hendene sine for å unngå å bli hugget i to. Gjett hvordan det går. Slutten involverer sagblad, og vil også få deg til å vri deg i setet, men overdrives såpass at det blir latterlig.

Andre dødsscener i filmen er oppfinnsomme, men gir ikke helt den uttellingen de kunne hatt. Blant annet er noen av skuespillerne såpass middelmådige at jeg ikke tror på dem, verken når de skriker av skrekk eller smerte.

Rettferdiggjør 18-års grensa

”Saw”-filmene har opparbeidet seg en pen fan-skare, og de kommer til å være fornøyde med ”Saw V”. Den viderefører historien bedre enn jeg hadde trodd, og med et par juicy sekvenser som rettferdiggjør 18-års grensa.

Selvsagt viser filmen forakt for menneskeheten, og har en negativ effekt på dagens unge, men skal du først korrumperes, kan du like godt se ”Saw V”.

Og ja, ”Saw VI” er annonsert for kino i 2009!