Ludvig Karsten er en av våre fremste kunstnere fra begynnelsen av det forrige århundre. Han ble født i 1876 i Oslo, og hans kunstnerskap er rikt og mangfoldig.
Han er særlig kjent for sin usedvanlige fargefølelse. Han er regnet som en av de fremste kolorister i norsk kunsthistorie. Frem mot sommeren fyller Ludvig Karstens bilder hele underetasjen i Stenersenmuseet i Oslo.
Omfattende presentasjon
Utstillingen «Sanselighetens maler» er en omfattende presentasjon. Vi følger Ludvig Karsten fra hans tidlige ekspressive periode, der han i malerier som for eksempel «Badende gutter» og «Likværelset» bramfritt hentet ideer fra Munchs rike motivkrets.
Han tilbrakte i denne perioden flere somre sammen Edvard Munch. Den noe eldre malerkollegaen var i denne fasen hans viktigste inspirasjonskilde.
Men når man studerer Karstens Munch-inspirerte bilder blir det tydelig at Karsten likevel har et noe annet fokus. Han var ikke på samme måte opptatt av å skildre menneskets eksistensielle angst og smerte.
Han brukte mer motivet som et formmessig utgangspunkt for spille ulike fargevalører ut mot hverandre. Denne dype fargeinteressen tok han med seg inn i sitt kunstnerskaps andre fase, der han vendte seg mot Henri Matisse og Fauvismen.
Han flyttet til Paris, og mottok i denne perioden også veiledning og innspill fra den franske mesteren. Den siste fasen av hans kunstnerskap tilbrakte han i Danmark. Han ble en viktig skikkelse i dansk kunstliv, og i denne perioden beveget uttrykket hans seg i en mer impresjonistisk retning. Nå var det det flimrende dagslyset som interesserte ham.
Blodrød mot smaragd
Utstillingen byr på mange sterke, sanselige opplevelser. Jeg ble stående lenge å se på bildet «Liggende akt» fra 1909, som helt klart representerer Karsten på sitt aller beste.
Bildet skriver seg fra hans Matisse-inspirerte periode, og er et godt eksempel på denne unike fargefølelsen han er så kjent for. Her ser vi tydelig at det ikke er det motiviske som står i fokus, den nakne kvinnen som er avbildet, ligger med ryggen til oss. Den myke, men slanke kroppen hennes er malt med hastige, oppløste, nervøse penselstrøk.
Hun er ikke en person vi begynner å grunne over, vi spør oss ikke hvem hun er, og hvorfor hun ligger der. Det som slår oss i møte med bildet er hvordan fargene spiller sammen: Den skimrende perlemorsaktige huden, det blodrøde sengeteppet mot den grønne veggen, som går fra turkis til skinnende smaragd. Det er et maleri man får lyst til å smake på.
Savner «kopier» av de store mestere
Utstillingen presenterer Ludvig Karsten på en god måte. Likevel skulle jeg nok gjerne har sett at man hadde inkludert flere av hans praktfulle versjoner av kunsthistoriske mesterverk av kunstnere som Velasquez, Ribera og Rembrand.
Dette at han laget disse frie parafrasene basert på allerede eksisterende kunstverk er et viktig aspekt ved Karstens prosjekt som jeg ikke synes kommer tydelig nok frem i utstillingen.
Enig og tro til Dovre faller
Så kunne man selvfølgelig ønske seg at en Ludvig Karsten-utstilling i grunnlovsjubileumsåret også hadde inkludert hans flotte og ukonvensjonelle portrett av riksforsamlingsmannen Fabrizius. Dette er et bilde som Karsten malte på oppdrag fra Stortinget til forrige grunnlovsjubileum i 1914.
Fabrizius var den Eidsvollsmannen som foreslo at riksforsamlingen skulle heves med ordene: «Enig og tro til Dovre faller». Om kurator har vært inne på tanken om å inkludere dette bildet, vet jeg ikke, men det er vel uansett meget tvilsomt om Stortinget ville gått inn på å låne bort noen av portrettene i Eidsvollsgalleriet akkurat i år.
Men til tross for sine mer eller mindre ubetydelige mangler, Stenersenmuseets «Ludvig Karsten; Sanselighetens maler» er blitt en meget severdig utstilling, som jeg tror vil appellere til et bredt publikum.