NRK Meny
Normal

Sannheten om Afrika

Krevende og uvant lytting til en Afrikas store musikknavn, som av en eller annen (eller ganske opplagt?) grunn er totalt ukjent i Norge.

Pierre Akendengué

Pierre Akendengué kaster seg ut i hele det afrikanske kontinents musikktradisjoner.

Foto: Promo

Pierre Akendengue: «Vérité d’Afrique»

Pierre Akendengue: «Vérité d’Afrique».

Foto: Albumcover

Pierre Akendengué er en av Afrikas store sangere og musikere. Han har gjort de mest utrolige ting, som å arrangere og spille inn tradisjonelt afrikansk kor med kantater av Bach.

Men han er først og fremst afrikaner. Og hans utrettelig panafrikanske musikkprosjekt har gitt ham stor politisk tyngde i hjemlandet Gabon. Når han i tillegg uredd går i konflikt med korrupte afrikanske statsledere og tillater seg å påpeke kontinentets del av ansvaret for slavetrafikken, er det opplagt at ordet kontroversiell også henger ved ham. Nå er han tilbake med sitt album nummer 19.

Afrikansk enhet...

... synger Pierre Akendengue, og kaster seg ut i hele det afrikanske kontinents musikktradisjon, blander friskt inn diverse populærmusikalske retninger, og holder seg med musikere fra helt forksjellige deler av Afrika. Soukous og kongolesisk rumba? Ikke noe problem. Pygmésang fra skogene i Gabon? Selvsagt. Kappverdiansk morna og sentimental tristesse? Joda. En anelse jamaikansk reggae? Klart, det er en del av det utvidede afrikabegrepet.

Og oppi det hele, for liksom å markere hvor uavhengig han er, har han med seg et kor på tre damer som ikke kan språket de synger! Han har gitt dem sangene gjennom ren fonetisk opplæring, og de synger på klingende myéné, som det heter, språket Pierre Akendengue vokste opp med i Gabon, og som han synger på.

For eksempel på låta «Tanguna Gakumuna», som musikalsk låner en god del fra Kapp Verde, et land som er like langt unna Gabon som Norge er fra Iran, men som altså er en del av Afrika.

Så kan en anmelder...

... som aldri har lært et ord myéné ha håp om å begripe musikken til Pierre Akendengue? Ja og nei. Jeg har lest meg opp på lyrikken, så jeg er ikke helt ukjent med innholdet - som alltid hos Pierre Akendengue et oppgjør med urett og en oppfordring til å løse de utfordringene Afrika står overfor.

Hvor poetisk det lyder for den som kan språket er det selvsagt vanskeligere å begripe. Men jeg begriper dette: Det er et vell av musikalske uttrykk samlet under en hud her, og det er mer lekent enn pretensiøst, og dermed en plate som allerede ser ut til å kunne vokse på deg etter tid. Og til slutt, selvsagt: dette kommer aldri til å bli en hit i Europa.