Nils Chr. Moe-Repstad
Sannheten og andre konstruksjoner
Kolon 2002
Ikke la deg lure
Den litt tunge tittelen antyder at lyrikeren Moe-Repstad tilhører den lærde, filosofiske tradisjonen i poesien. Men man skal ikke la seg lure. Han skaper oppsiktsvekkende mye letthet og flyt i alt tankegodset.
Diktene består av hele, velformulerte setninger, uten nevneverdig opphakking eller avbrytelser. De begynner med stor bokstav og slutter med punktum, som i prosa. Og de er gjerne konsentrert til forholdsvis jevne, rektangulære tekstblokker på sidene. Men som hos de beslektede lyrikerne Tone Hødnebø og Steinar Opstad, er setningene likevel fulle av ord som unndrar seg klar og entydig mening.
Inspirasjonskilder
Nils Christian Moe-Repstad
I motsetning til de nevnte kollegene, har Moe-Repstad mange henvisninger til forbilder og inspirasjonskilder: Wergeland, Giacometti, Pound og Benjamin, for å nevne noen. En av forbildene har han trukket inn i selve boken: Jan Groth har tegnet en minimalistiske, flyktige, dansende figurer eller spor som står godt til diktene.
Lettheten i Groths strek smitter over på poesien,, og motsatt: Noen av diktene har en enkelhet som nesten programmatisk fører leseren ut av verden og inn i litteraturen:
Transport
Fordi sannheten mangler.
Fordi du tenker på profetier.
Fordi du tenker på sitater.
Fordi denne begynnelsen
på akkurat dette diktet
gir en fornemmelse
av alt du ikke skal finne
denne morgenen
når begge beinar møter gulvet.
Det finnes også mer skjulte forbindelser mellom verden og diktet. Moe-Repstad fortalte i programmet Poesitid i NRK P2 at et annet dikt, "Minne om lyd", beskriver møtet med det tyske bandet Einstürzende Neubauten på Quart-festivalen i Kristiansand. Når han beskriver "lyden av sammenraste nybygg", skal det med andre ord forstås ganske bokstavelig.
Jeg har flere ganger i anmeldelser og kommentarer antydet at jeg har sans for en poetisk kombinasjon av begreper fra den kristne tradisjonen og filosofiske begreper, slik som hos Moe-Repstad. Etter modernismen har vitenskap og religion sluttet fred på en måte som åpner for nye muligheter i poesien, muligheter som Moe-Repstad virker svært klar for å utnytte i sin egen skriving.
Tung og lett
I forhold til kollegene Hødnebø og Opstad, kan han kanskje bli noe vel tung på den teoretiske labben. Men denne tyngden blir oppveid av dikt som er vidunderlig konkrete, sterkt sanset og tenkt på en gang, som i diktet som avslutter hele samlingen, "Transit". Det knytter en forbindelse til det tyske gjennom stedsnavnet Hamburg.
Denne forbindelsen til en sterk filosofisk-lyrisk tradisjon (Trakl, Celan) er tydelig i flere dikt. I en slik sammenheng er det ikke overraskende at enkelte av dem står og vipper mellom tale og taushet:
Transit
En morgen starter med et savn
når du spør om vinden i Hamburg
egentlig var en frostnatt i Oslo,
og jeg ikke kan svare, men husker en barnelatter
som blander seg med lydene i trafikken utenfor,
og eimen av nylagt asfalt, tung luft og betong.
Og jeg tenker at bølger og hjerteslag,
og selve poesiens grunnlag
har tapt mot tida,
og det er ikke mer å se, ingenting å si.
Anbefalt av
Tom Egil Hverven