Det er ikke bare «damerygger i fine hager-bøkene» som følger samme design-oppskrift. Her er flere eksempler på bøker man fort kan ta feil av i bokhandelen.
Men var det meningen at bøkene skulle ende opp med å være så like? Ja, innrømmer to av designerne:
«Kollektivet» og «Historie om et ekteskap»
«Kollektivet» ble utgitt i 2012. Tre år senere kom «Historie om et ekteskap».
Den kritikerroste romanen «Historie om et ekteskap» kom ut våren 2015 med et omslag utformet som en planløsning. Men var det ikke noe kjent med denne løsningen?
Jo, den hadde Yokoland allerede laget på Ingrid Furres «Kollektivet» i 2012.
Er «Historie om et ekteskap» rett og slett en historie om et plagiat? Det avkrefter designer Terese Moe Leiner, som hevder at hun ikke hadde sett omslaget til Furres bok.
– Det ville være for dumt om man bevisst la seg så tett på kollegaer i det knøttlille miljøet av bokdesignere i Norge, sier hun.
Det var Aslak Gurholt Rønsen i Yokoland som gjorde henne oppmerksom på den uheldige likheten.
– «Kollektivet» er en smalere utgivelse, så den har ikke akkurat vært tydelig eksponert. Så kan man si at jeg burde vært såpass orientert på alt som kommer av utgivelser i Norge, men dessverre er det slik at man får ikke med seg alt, sier Moe Leiner, og legger til
– Men, det er ingen ønskesituasjon. Verken for meg, forlagene, forfatteren eller den andre designeren når slik skjer.
«En sommer med Montaigne» og «Sinnsro»
«En sommer med Montaigne» ble utgitt i 2015. Våren 2016 kom Gyldendal med «Sinnsro».
Den gule lille boken «En sommer med Montaigne» ble svært populær da den kom på norsk i 2015. Året etter kom Gyldendal ut med «Sinnsro», en bok forlaget ikke engang har klart å sende til trykken med riktig designer i kolofonen.
Mia Mottelson er personen som får æren for omslaget, men selv avviser den danske designeren at hun har hatt noe med det å gjøre.
– Jeg laget omslaget til den danske utgaven av «Sinnsro», men det er en annen person som står bak det norske. så jeg kan dessverre ikke hjelpe deg med denne saken, sier hun.
Etter noen telefoner viser det seg at det er Aina Griffin som har laget omslaget. På en litt travel dag i Stockholm har hun følgende å si om likheten med «En sommer med Montaigne»:
– Jeg vet at omslagene ligner. Det var et ønske fra forlagets side.
Redaktør for «Sinnsro», Ingrid Ryvarden, kan derimot ikke tenke seg at begrep som kopiere eller etterligne har blitt brukt i designprosessen.
– Omslagsansvarlig i Gyldendal har sikkert sagt at vi var begeistret for Montaigne-omslaget, at bøkene henvendte seg til mye av det samme markedet og at vi kunne tenke oss noe i samme stil, sier hun, og legger til:
– Det er jo en nokså kurant praksis hvis du ser på andre genre – kokebøker, strikkebøker, spionthrillere og ikke minst underholdningsromaner der «løkkeskrift og dame med ryggen til» er et kjent begrep.
«Den store norske glemmeboka» og «Verdens beste eventyr»
«Den store norske glemmeboka» ble utgitt i 2012. Året etter kom Kagge forlag med «Verdens beste eventyr».
«Den store norske glemmeboka» ble utgitt i 2012 og fikk sølv i klassen «Bokomslag: barn og ungdom» i Grafills Årets vakreste bøker-kåring.
Året etter kom Kagge forlag med «Verdens beste eventyr», som har klare likhetstrekk med «Den store norske glemmeboka», men designer Trygve Skogrand hevder han aldri har sett den sølvvinnende boken.
– Da jeg designet denne eventyrboken, forestilte jeg meg hvordan eventyrbøker jeg likte så ut da jeg var barn. Så eventuell likhet må være at begge refererer til hvordan en klassisk, gammeldags samling av eventyr så ut, sier Skogrand.
«Et helt halvt år» og «Sammen til det siste»
«Et helt halvt år» ble utgitt på norsk i 2014. Året etter kom Gyldendals oversettelse av «Sammen til det siste».
Jojo Moyes er blitt en stor internasjonal salgssuksess. Bare i Norge har hun, ifølge Wikipedia, solgt mer enn 700 000 bøker.
Kan det derfor tenkes at omslaget av Anna McPartlins «Sammen til det siste» er utformet med tanke på å nå den samme store kjøpergruppen?
Ja, innrømmer den engelske designeren Stephen Mulcahey.
Da «Sammen til det siste» ble utgitt på engelsk var omslaget et fotografi av en liten jente som sparket løv. Men da boken skulle få et nytt liv som pocketbok, mente salgsavdelingen i forlaget Transworld at det ville være en god idé å appellere til Jojo Moyes-leserne, forteller han, og utdyper:
– Det er ikke en fullstendig kopi, men jeg har etterlignet stilen og følelsen fra Jojo Moyes-boken, sier Mulcahey.
Gyldendal gikk for samme omslag i sin oversettelse, noe som ifølge Mulcahey virker til å være en god salgsstrategi.
– Det nye omslaget førte til at boken solgte mye mer i pocketutgave enn den innbundne utgaven, sier han.
- Tips oss: Vet du om flere bookalikes? Tips oss i kommentarfeltet!
- Les: Fant 25 bøker med samme omslagsbilde
- Les: – Mange flinke designere vil ikke jobbe i bokbransjen
