I om lag 35 år har Carlos frontet sitt Santana-band med varierende besetninger. Avhengig av omgivelsene har han leflet litt med spirituell meditasjonsmusikk, jazz, rock og soul, men hele tiden med latinorøttene godt synlige som en rød tråd hans perleaktige gitarspill har kunnet bevege seg langs.
Lydkaskader
Konserten i Oslo Spektrum lørdag var intet unntak, og med ni mann på scenen - hvorav tre på trommer/perkusjon – sto det tidlig klart at også denne gang ville rytmiske lydkaskader prege showet.
Det forhindret likevel ikke Carlos og bandet fra å sveipe innom mye annet han har vært innom i sin lange karriere. På godt og vondt. For like trivelig som Santana svinger på sitt beste, like traurig ble det på det verste - som da han med Citizen Cope ved sin side leverte like sofistikert som meningsløs popsoul i ”Sideways”.
Samtidig har han en tendens til å lene seg litt vel mye tilbake i rutineland, med lange soloutflykter og passasjer som en gang var stildannende, men som i dag føles som en uengasjert gjentakelsesøvelse.
Carlos Santana og mannskapet holdt på lenge. Men det tok lang tid før det tok av. Foto: AP Photo / Camay Sungu.
Ujevnt
Dette skapte lange sekvenser hvor kjedsomheten spredte seg og lenge overskygget de mange positive tilløpene som også var tilstede.
Slik som i ”Maria Maria” og ”Foo Foo”, hvor latinorytmene omfavnet 7500 tilskuere (konserten var utsolgt) og viste hvorfor Carlos Santana 35 år etter platedebuten fortsatt har et solid grep om publikum – kanskje til og med mer solid enn noensinne.
Ventet lenge
Sin vane tro holdt Santana også lørdag på lenge, men selv om de to vokalistene konserten igjennom jobbet iherdig med å piske opp stemningen, var det var først etter to timer at det virkelig tok av og publikum kom seg på beina.
At det skjedde i en frenetisk halvtimelang latinobolk med rytmiske kaskader var selvsagt ikke uventet, og at den ”nye” superhiten ”Smooth” gled naturlig inn ved siden av gamle klassikere som ”Black Magic Woman” og ”Oye Como Va” var en grei illustrasjon på hvordan Santana har klart å gi musikken sin en tidløs profil.
Hadde Carlos i tillegg vært litt mer nøye med hva han bruker spilletiden til, kunne konserten blitt en enda bedre og mer betydningsfull seanse enn den noe ujevne om enn nostalgitrivelige reisen vi fikk bli med på.