NRK Meny
Normal

Sang for sitt for tidlig fødte barn

Rebekka Karijord sang for sitt for tidlig fødte barn mens hun satt ved kuvøsen. Det ble det musikk av.

Rebekka Karijord
Foto: Marianne Rustad Carlsen / NRK

– Det har gått bra med datteren min, forteller hun. – Hvis ikke hadde jeg ikke orket å snakke om det.

Rebekka Karijord, kjent musiker og filmkomponist, la musikken vekk da hun fødte tre måneder for tidlig. Men sang for datteren både når hun lå i kuvøse og når hun fikk lov til å ha henne på brystet.

– Det var det jeg syntes jeg kunne bidra med, sier hun. – Og da jeg hørte på musikken åtte måneder etterpå, skjønte jeg at det var en plate, forteller hun.

Traumatisk opplevelse

Hun synger om de seks hendene, tre sykepleiere som løftet datteren ut av kuvøsen med ledninger over hele kroppen.

Hun synes det er viktig at det ikke bare lages romantiske lullabyes om graviditet og fødsel, men at det også skrives musikk om de gangene ting ikke går som det skal.

Nervøs og litt spent fordi det er første gang hun skal fremføre denne musikken «live». Det skal skje i programmet «Spillerom» i studioet deres i NRKs radiohus.
Hvordan har det vært å skrive denne musikken i en så spesiell periode i livet ditt?

Det var kjempetøft og supertraumatisk. Veldig en følelse av ikke kontroll. Og en følelse av at et slags dyrisk instinkt som «kicker» inne i deg. Det er veldig det som det nye albumet «Mothertongue» handler om. Og selvsagt om den fantastiske kjærligheten som finnes der, sier hun.

Intuisjon

Rebekka Karijord er glad for at hun lyttet til sin egen intuisjon. Og søkte hjelp, selv om det var tre måneder til termin.

Men det er klart at hvis ikke jeg hadde lyttet til min intuisjon, så hadde hun ikke overlevd. Det er det nærmeste jeg kommer en religiøs opplevelse, sier hun.

Hvordan laget du musikk for å beskrive disse følelsene?

Jeg ville finne lyd for den følelsen av at maskiner måtte erstatte min kropp. Veldig fasinerende, men også veldig smertefullt, forteller hun.

Hvordan vil du beskrive det instinktet du opplevde?
– Jeg tror at alle mennesker har et slikt instinkt, at det egentlig er veldig naturlig, sier hun.

– I sånne situasjoner når man får et lite barn som er sykt, kastes man veldig nært en kjerne i seg selv, et dyrisk instinkt. Det er lett å dytte unna dette instinktet. Jeg tror vi kanskje hadde hatt godt av å ha kontakt med det litt oftere, i en tid med veldig mye støy.