HØR:
VIDEO:
(NB: NRK er ikke ansvarlig for innholdet på denne lenken)Descartes filosofiske oppdagelse «jeg tenker altså er jeg» er fantastisk i sin klarhet og i sin evne til å overbevise. Jeg kan tvile på alt – men jeg kan ikke tvile på at det er «noe som tviler» - eller at «tviling foregår her og nå». Selv om jeg tar springfart og prøver å tvile på at jeg tviler lykkes jeg ikke.
Denne oppdagelsen, som vi ofte omtaler som «tvilen møter seg selv» fikk enorm betydning i filosofi og vitenskap. Man søkte sikker kunnskap med den samme selvinnlysende utvilsomheten som Descartes demonstrerte i sin filosofi, og matematikken ble det dominerende vitenskapelige verktøy.
Et filosofisk dilemma
Men Descartes oppdagelse hadde en hake ved seg. Virkeligheten ble delt i to: Én virkelighet som har plassen sin inne i hodet vårt – og en annen som befinner seg utenfor hodet vårt. For eksempel blir kroppen min og gresset jeg tråkker på en del av verden 2 - «Res Extensa», den utstrakte verden. Mens min (selv)refleksjon om kroppen min og gressplena den står på, (og som snart må klippes) blir en del av verden 1: «Res Cogitans», den tenkelige verden.
Og hva slags forbindelse er det mellom Res Extensa og Res Cogitans? I beste fall en svært uklar forbindelse. Så uklar at filosofen Jean Paul Sartre latterliggjorde hele den cartesianske tankerekka med sin perfide konklusjon: «je vomit, donc je suis», «jeg spyr, altså er jeg».
En ødelagt maskin
Det radikale skillet mellom kropp og sjel bryter med den filosofiske tradisjonen. Legekunsten fram til Descartes behandlet «hele» pasienten etter mottoet: «trøste, lindre og helbrede». Etter Descartes lette man etter «feilen». Kroppen var en maskin med «en skrue løs». Finn skruen og skru den fast så er kroppen reparert. Sykdommens psykologiske, sosiale og miljømessige sider forsvant ut av legenes perspektiv.
Enda vanskeligere blir det å begripe hva som foregår når en dikter dikter, en musiker spiller eller en maler maler. Hele den sinnrike filosofien som oppstår i den tyske romantikken med Kant, Hegel, Herder, Schelling, Fichte, Goethe, Schopenhauer med flere kan ses på som et drastisk filosofisk forsøk på å forene to tilsynelatende uforenlige størrelser: Historie og åndsliv med matematikk og naturvitenskap.
Kropp, sjel og musikk
Descartes skille mellom kropp og sjel har bidratt til å opprettholde synet på filosofi som en temmelig dustete virksomhet. «Er det kroppen min, eller er det jeg som reiser på ferie». Spørsmålet er fornuftig sett fra et cartesiansk ståsted. Alle kan se at det også er absurd. Det gjelder å finne et filosofisk ståsted som tillater oss å snakke meningsfylt om at mennesket er et skapende vesen – og da kan man ikke skille kategorisk mellom kropp og sjel.
Sånn sett kom faktisk tenkerne i den tyske romantikken et godt stykke på vei mot en ny antropologi, der tanken om subjekt og subjektivitet er et forsøk på å oppheve Descartes drastiske kropp-sjeldistinksjon. Men det er en annen historie.
Musikken:
Når Phil Woods spiller for oss i Studio Sokrates denne uken bruker han naturligvis både kroppen og sjelen sin. Samtidig. Ellers ville det ikke bli musikk av det. Subjektivitet er et passende ord – man kan si at Woods og hans medmusikanter ytrer seg strengt planlagt – og samtidig fritt og lekende.
Planlagt fordi de spiller et bestemt musikkstykke etter avtalte regler.
Fritt, uforutsigbart og lekende fordi de spiller jazz – og jazzens vesen er blant annet å la leken komme til uttrykk i framføringen. Nedenfor har jeg lagt ut lenker til nettstedet AMG, der finner dere alle musikkopplysningene. Og send gjerne en e-post til SS – vi tar i mot innspill, utfall og innfall med glede.
1:
(Til Paul Desmond)2: