«Diktaren i bombeflyet» beskriver en utvikling av synspunkter og verdensoppfatning hos Nordahl Grieg som går i kvantesprang en knapt skulle tro var mulig. Og det; over et tidsspenn som dekker mindre enn tre ti-år. Fra en grunnfestet beundring av det britiske imperiet og alt britisk, kombinert med høystemt kjærlighet til nasjonen og landet Norge, til et uforstyrrelig og hardhudet forsvar for stalinismens myrderier og rettslige overgrep. Ikke minst; en forfatter som kastet vrak på humanismen. Før han altså avslutter livet, med militær grad, som krigshelt og patriot, i et bombefly, skutt ned over Tyskland.
Den menende Grieg
Idéhistorikeren Gudmund Skjeldals hovedgrep er nettopp dette; Nordahl Griegs utvikling som tenkende og menende menneske, samfunnskritiker og –debattant. Dette settes i sammenheng med endringene i det norske samfunnet og etter hvert; utviklingen i verden og de store strømningene: Alt det som leder frem til det store brekket i synet på Nordahl Grieg; ikoniseringen av ham; en forfatter hevet over alvorlig kritikk.
Til Ungdommen
Gudmund Skjeldal
At Skjeldal i stor grad unnlater å gå inn i de litterære sidene ved Griegs forfatterskap er kanskje i orden. Det ville allikevel vært meningsfullt om Skjeldal hadde gått sterkere inn i litteraturen og dens utvikling, sett i sammenheng med utviklingen av Griegs synspunkter og holdninger for øvrig. Unntaket er diktet «Til ungdommen» fra 1936. Denne teksten er, etter 22.juli 2011, kanskje den viktigste årsaken til Nordahl Griegs nyvunne posisjon. Nettopp i denne gjennomgangen makter Skjeldal å problematisere det gjeldende synet på Nordahl Griegs posisjon. Tydeligst i sannsynliggjøringen av at linjer som «stans dem med ånd!» ikke er uttrykk for et pasifistisk syn. Skjeldals grep med å følge meninger og synspunkter er altså interessant. Det er også vellykket, men bare et stykke på vei.
Manglende refleksjon
Når jeg tar dette forbeholdet, så skyldes det et viktig nesten-fravær i Gudmund Skjeldals fremstilling. Innfallsvinkler og bruken av dem er vel og bra. Det gjelder også bakgrunnen for prosjektet; den renessanse som Nordahl Grieg har fått det siste, drøye året. Det som mangler, er en grundig refleksjon, en diskusjon av hvor ideer og – ikke minst – de mange meningsendringene kommer fra i dypere forstand – samfunnsmessig og personlig: Hva de innebærer og førte til.
En vingler?
Satt på spissen, kan leseren sitte igjen med et inntrykk av Nordahl Grieg som en vingler, et intellektuelt stemningsmenneske i drift for tidens vær og vind. Mange elementer i biografien kan også antyde noe i den retningen. Skjeldal viser tydelig en handlingsorientert person, en mann som er langt mer opptatt av dåd enn av dyd. Også som kommunist og Josef Stalins forsvarer, fremstår Grieg som lite belest – han er ingen teoretiker. Skjeldal viser da også at kommunistpartiet ikke var opptatt av å ha Nordahl Grieg som medlem. Han var mer nyttig på andre fronter. Åpenheten i Skjeldals fremstilling er et gode; men jeg tror større vekt på refleksjon – og dermed biografens, Gudmund Skjeldals, vurderinger ville gitt boken enda tydeligere retning. SpørsmåI og antydninger er det nok av.
Inn i et hjørne
«Dikteren i bombeflyet» innebærer på langt nær noen nedrivning av Nordahl Grieg, men for den oppmerksomme leser blir bildet av ham sterkt nyansert. I de skjellsettende og begivenhetstunge 30-årene, ser vi hvordan han, særlig i synet på Sovjetunionen, maler seg inn i et intellektuelt og politisk hjørne der det til slutt er få veier ut. Griegs begrunnelse er fraværet av alternativer i 30-tallets oppmarsj fra nazisme og fascisme. Det var vanskelige tider, der kravet om å velge side ofte var absolutt. Like fullt fremstår han som direkte patetisk i det en russisk venn og kollega, romanforfatteren Pilnjak, henrettes i Moskva – og Nordahl Grieg snur ham ryggen. Vennen Ivar Digernes skrev at Grieg hadde hatt følelsen av at noe var galt med Piljak. Digernes: «Hva det egentlig var kunne han ikke si. Men han var i alle fall ikke ekte». Skjeldal føyer til: «I sin etterpåklokskap er Grieg like nådelaus i sin dom over Pilnjak som vi er over Grieg».
Humanismen
Nordahl Griegs oppgjør med – eller avvisning av – humanismen blir da også et viktig tema i Gudmund Skjeldals biografi – også her åpent og nyansert håndtert. Hvis en måtte velge mellom Stalin og Hitler, skriver han, tok han (NG) riktig parti, men (…)«Grieg gjorde også humanismen til sin fiende. Han gjorde seg hard. Kanskje kan ein kalla dét tragedien». Litt lenger nede siterer han journalist og senere redaktør i Dagbladet, Ragnar Vold: «det hevner seg å gi et system all skyld, eller tro at et system skal skjenke lykksaligheten – uten at mennesket selv behøver å kjempe med seg selv, for det beste i seg selv».
Helhetsinntrykket av denne biografien skjemmesnoen steder av slurvete redigering og i overkant mange korrekturfeil. «Diktaren i bombeflyet» er uansett, og i hovedsak, en viktig og interessant biografi. Lesverdig er den, også som historiebok.
