Salongmaleriet i fokus

En spennende utstilling som beriker vårt syn på en bortgjemt del av kunsthistorien.

Salongmaleriet omtales gjerne i kunsthistorien først og fremst som det akademiske, stivbente, regelstyrte motemaleriet på 1800-tallet.

Det betraktes som interessant først og fremst som det maleriske regimet de store radikale kunstnerne rundt forrige århundreskifte gjorde opprør mot.

Det er altså dette Bergen Kunstmuseum vil gjøre noe med gjennom utstillingen «Salong – Arena for den gode smak», som åpnet på Stenersenmuseet i Bergen rett før helgen.

Salongmaleriet på sine egne premisser

Bergen Kunstmuseums utstilling utforsker og belyser Salongen nettopp som det motefenomenet det engang var.

Ikke som noen ukritisk hyllest, men ut fra et ønske om i hvert fall å gi denne strømningen sin lille velfortjente plass i kunsthistorien.

De vil vise hva salongen var, hvilke stilidealer som var rådende, slik at vi kan gjøre oss kjent med dem, og evaluere disse maleriene på deres egne premisser.

Parisersalongen

William A Bourgereau - Den hellige familie - 1863

William A Bourgereau: «Den hellige familie» (1863)

Foto: Bergen Kunstmuseum

Salongen var en visningsarena i Paris som vokste frem av kunstakademienes avgangsutstillinger og ble etter hvert en juryert visning a la vår egen høstutstilling.

I løpet av hele 1800-tallet var Paris den store europeiske kunsthovedstaden, og Parissalongen var inspirasjonskilden for de mindre salongene i andre europeiske byer. I Oslo og Bergen åpnet kunstforeninger som på fransk fasong med en jury som la vekt på tradisjonelle maleriske kvalitetskriterier.

Rent utstillingsestetisk var salongutstillingene preget av at man viste bilder tett i tett, også oppover i høyden.

Savner salongmontering

Dessverre har man ikke gjennomført en slik salongopphengning, noe ville dannet en fabelaktig ramme omkring denne spennende tematikken.

Men man har i hvert fall malt veggene i sterke, klare farger, den museale 1800-tallstradisjonen tro. Og for å lede publikum inn i tankegangen omkring det akademiske salongmaleriet, har man ordnet utstillingen ut fra et klassisk motivhierarki, typisk for 17 - og 1800-tallet.

Utstillingen innledes med de sjangrene som var sett på som mest høyverdige (historiemaleri og religiøse bilder), og går så via folkelivsskildringer og landskap til den motivkretsen som sto aller lavest på rangstigen, nemlig stilleben.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Fra åpningen av «Salong – Arena for den gode smak»

Fra åpningen av «Salong – Arena for den gode smak» i Bergen 27. mai.

Foto: Dag Fosse

Mesterverk blant intetsigende malerier

Mange av bildene som vises oppleves som ganske datert, og taler ikke veldig til oss på tvers av halvannet århundre. Men innimellom dukker likevel store mesterverk opp.

Det var blant annet spennende å kunne studere norsk historiemaleri, en sjanger som aldri fikk noe solid fotfeste i Norge.

Vi finner blant annet det mektige maleriet «Kong Sverres flukt» av Peter Nicolai Arbo i 1862 som viser kongen til hest omgitt av ridende soldater. Vi kan bare skimte deler av den mektige hæren gjennom snøføyken. Kongens mørke kappe flagrer i vinden, og i den høyre hånden holder han stridsluren.

Bildet har all den patos og verdighet som det var forventet innenfor denne høyverdige sjangeren.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Peter Nicolai Arbo - Kong Sverres Flukt - 1862

Peter Nicolai Arbo: «Kong Sverres Flukt» (1862)

Foto: Bergen Kunstmuseum

Glemte og store navn

Det ligger vel litt i sakens natur at det i en utstilling som dette er mange ukjente, glemte kunstnere, men det betyr ikke at vi ikke også finner en rekke berømte skikkelser, som for eksempel Christian Krohg, P.S. Krøyer, Eilif Petersen og Christian Skredsvig.

Dette er kunstnere vi ikke i utgangspunktet forbinder med Salongen, men som altså trekker brede veksler på denne viktige akademitradisjonen.

Og det er en av de viktige nyanserende innsiktene denne utstillingen formidler: Det finnes ikke vanntette skott mellom denne stilistiske strømningen, og de skikkelsene vi oppfatter som radikale og banebrytende opprørere mot impulsen.

Krogh er et godt eksempel på en som både var svært influert av salongmaleriet, men som samtidig brøt radikalt med for eksempel kravet om at man var nødt til å holde seg innen visse sømmelighetsgrenser.

Samlingsutstilling som begivenhet

Utstillingen er viktig og spennende, fordi den beriker vårt bilde av et fenomen svært mange av oss har en mangelfull og endimensjonal kjennskap til.

Selv om vi nok aldri kommer til å heve akademimalere som Alexandre Cabanell over radikale avantgardeskikkelser som Manet, Van Gogh eller Munch, vil kanskje denne utstillingen bidra til at vi i det minste anerkjenner strømningens rett til en ørlite grann større plass i kunsthistorien.

Jeg synes også det er ganske flott at man har klart å gjøre en samlingsutstilling til en ordentlig liten begivenhet på denne måten, der man både makter å løfte frem et interessant tema, samtidig som man viser deler av samlingen som har ligget begravd i magasinet i over hundre år.

Gunnar Berg - Svolværgeita - ca 1890

Gunnar Berg: «Svolværgeita» (ca 1890)

Foto: Bergen Kunstmuseum