NRK Meny
Normal

Gammel graffiti ble som ny

Bruckners senromantiske 7.symfoni og Magnus Lindbergs nye kor- og orkesterverk Graffiti ble to livsbejaende og heftige opplevelser fremført av et Oslo Filharmoniske Orkester i toppslag.

Jukka-Pekka Saraste

Sjefdirigent Jukka-Pekka Saraste dirigerte Bruckner og landsmannen Lindbergs nye verk.

Foto: Bo Mathisen/OFO

Magnus Lindberg er en av verdens mest spilte orkesterkomponister av i dag, huskomponist i New York-filharmonien og Grammynominert for verket Graffiti (2009) som torsdag fikk sin Norgespremiere. Den viste at kombinasjonen kor og orkester er krevende, selv for en av vår tids mest virtuose komponister.

Gammel graffiti som Facebook i dag

Valget av tekst er både godt og aktuelt: Koret sang vegginnskripsjoner, altså graffiti, funnet i antikkens Pompeii. Oppå orkesterets plastisk bevegende tonevev sang Det Norske Solistkor en tilsynelatende uredigert strøm av ytringer i arkaiske, middelalder-aktige toneganger. Tekstene ga et fascinerende tverrsnitt av Pomepii-innbyggernes liv før byen plutselig forsvant under vulkanens fatale utbrudd for over 2000 år siden. Samtidig ble de en slående parallell til de uredigerte Facebook og Twitter-ytringene av i dag. I Henning Hagerups oversettelse kom setninger som ”jeg har snue” ,"Jeg gjør narr av alle. Jeg er Maximus", ”Å, lykkelige meg!" sammen med både plump erotikk og ytringer om kjærlighet og politikk. Dette er gjenkjennelig innhold, den dag i dag. Hør lydklipp på denne siden

Saftig trøkk og boblende musikk

Magnus Lindberg er festivalkomponist.

Bestillingsverket var komponert av finske Magnus Lindberg.

Nettopp det livsbejaende aspektet slår meg som verkets store styrke: Orkestersatsen myldrer av liv, med energiske fraser i stadig nye vendinger som suges mot heftige harmoniske møtepunkter. Det Norske Solistkor mestret de tidvis ekstremt høye registrene og solistiske utropene forbilledlig, selv om Oslo Konserthus ikke ga full uttelling for det saftige trøkket deres. Oslofilharmoniens sjefdirigent Jukka-Pekka Saraste hadde full kontroll over Lindbergs virtuose og boblende partitur. Fremførelsen i går var samlet sett mer solid enn det finske radioorkesterets urfremføring i Helsingfors. Se videointervju med komponisten

Nivåene smelter ikke sammen

Spillet mellom de fragmenterte tekstene og en orkestersats som søker en enhetlig dramaturgi, er imidlertid mer problematisk. Når orkestersatsen mot slutten sender mørke, ettertenksomme klanger i retning katastrofen som lurer under et samfunn som lever på lånt tid, opplever jeg ikke samme dramatiske nærvær i koret på scenen. Nivåene tekst og musikk smelter rett og slett ikke sammen. Korets stiliserte fragmenter forblir nettopp det, og da treffes jeg heller ikke helt av verkets poetikk.

Energisk Bruckner

Etter pausen kom det sammenhengende fraser så det holdt: Bruckners 7. symfoni ble en seiersgang gjennom et av hans mest spilte og vakreste verk. Jukka-Pekka Saraste holdt vanen tro et tett grep om fremdrift, klang og dramaturgi, som sendte slutten av den lange 1.satsen opp på et heftig energiplatå.

Alle de fire satsene hadde sterke kvaliteter, også den langsomme sorg-vakre 2.satsen. Men det var kanskje 3.satsen som mest av alt demonstrerte Sarastes store styrke. Han brakte en dansende energi inn i den gamle,ofte seigtspilte mesters Scherzo som er sjelden å høre. Bortsett fra noen sure Wagnertubaer traff orkesteret intonasjonen i de mektige harmoniene suverent. Virkningen var så suggererende at det føltes rart da klangene forstummet. Energien satt i kroppen lenge etter at det hele var slutt.